Guillermo Del Toros ekstreme egenskaper som visuell historieforteller er tydelige i hans 13 ganger Oscar-nominerte film The Shape of Water, en deilig monsterhistorie ulikt det meste annet du har sett av slik sjangerfilm på kino.
Den gjennomførte stilen, de vakre effektene og det nydelige skuespillet smelter sammen til en helhetlig fortelling som gjør filmen til ren kinematisk glede.
Kjærlighetshistorien i sentrum griper kanskje ikke så mye som den burde, jeg kommer aldri forbi tanken om at den er litt snål, men The Shape of Water er full av så mange lekre bilder, fantasifulle ideer og nostalgiske tilbakeblikk at dette blir en forbløffende kinostund.
Anmeldelse: Norske byggeklosser er en ganske morsom film som treffer noe tidløst
Historien foregår helt på starten av 1960-tallet, mot en bakgrunn av kald krig og romfartsforskning. Elisa (Sally Hawkins) er vaskehjelp på et hemmelig laboratorium i Baltimore som får inn en mystisk amfibieskapning (Doug Jones).
Det oppstår en merkelig forbindelse mellom dem, og når hun forstår at skapningens vokter, Oberst Strickland (Michael Shannon), har onde hensikter, bestemmer hun seg for å forsøke og hjelpe, sammen med kollegaen Zelda (Octavia Spencer) og naboen Giles (Richard Jenkins).
Detaljer med voksent preg
Del Toro tar oss med inn i en fantasiversjon av de gode, gamle dager. Bortsett fra at de ikke alltid er så gode. På den ene siden har man den lune tryggheten som ligger i nostalgiens tilbakeblikk, men på den andre legger ikke filmen skjul på ondskapens hensynsløshet og voldens konsekvenser.
Del Toros filmer har ofte detaljer med et voksent preg, og det gjelder også The Shape of Water. Det gjør at man skjønner hva som står på spill. Elisa og skapningen utsettes for reell fare, som gjør deres uvanlige forbindelse sterkere.
Anmeldelse: Lucky er en hjertevarm film med Harry Dean Stanton i sin siste rolle
Filmen velter seg i 1960-tallets sterke farger og futuristiske stilarter. Den danske fotografen Dan Laustsen har sørget for rike detaljer i hvert eneste bilde.
Og du har blant annet aldri sett så mye grønt før. Såpen på badet. Stricklands drops. Mønsteret i veggtapeten på gangen. Selv bilene har en grønnfarge som til og med blir et poeng i dialogen.
Også amfibieskapningens farger er selvsagt inspirert av havets blågrønne univers. Det er en fascinerende detaljert figur som Doug Jones faktisk har spilt en variant av tidligere, nemlig amfibiemannen Abe Sapien i Guillermo Del Toros Hellboy-filmer.
Den er nok likevel mest av alt inspirert av monsterklassikeren The Creature from the Black Lagoon fra 1954.
Sally Hawkins spiller fantastisk
Elisas forbindelse med monsteret, og kampen for å redde det, vekker følelser og engasjement. Sally Hawkins spiller fantastisk godt uten dialog, siden Elisa er stum, men makter likevel å gi henne en rik evne til å uttrykke seg via tegnspråk, kroppsspråk og mimikk.
Hun er omgitt av flere andre personligheter med sympatiske og høyst menneskelige egenskaper. Samspillet med Richard Jenkins har flere vakre og nære øyeblikk. Forholdet med kollegaen Zelda gir komiske resultater gjennom Octavia Spencers varme og morsomme spill.
Og de som nylig oppdaget Michael Stuhlbargs evne til å kommunisere godhet og forståelse i rollen som faren i Call Me By Your Name, vil også finne noe av det samme i rollen som russisk spion i denne filmen.
Michael Shannon er derimot en effektiv kontrast til all godheten i rollen som Strickland, en presset mann med voldsomme tendenser. Space-age-USA er ikke bare et rom for helter.
Anmeldelse: Winchester – House of Ghosts ser skummelt bra ut, men spøkelseshuset skuffer
The Shape of Water har flere spennende situasjoner med både monsterskrekk og spionthriller-elementer. Den har også vakre skildringer av uvanlig kjærlighet, formidlet gjennom godt spill, fantastisk effektbruk og Alexandre Desplats utsøkte musikk.
Guillermo Del Toro har skapt en uvanlig film som bruker gammel sjangerfilm som inspirasjon til å fortelle en historie full av søtladen nostalgi.
Kjærlighetshistorien i The Shape of Water har kanskje ikke evnen til å gripe tak helt nederst i hjerterota, det er den litt for rar til, men filmen er en uimotståelig kjærlighetserklæring til en tid, en sjanger og selve filmmediet.
