Med Helen Mirren i front, og den rike mytologien til et av USAs mest berømte spøkelseshus som lekegrind, er det tidvis grøssende moro å se Winchester – House of Ghosts i kinomørket.
Med knirkende gulv, besatte barn, besatte leker og en labyrint av ganger og hemmelige snarveier er dette klassisk hushorror som vet hvilke knapper som får publikum til å skvette.
Men selv om Spierig-brødrene (Jigsaw), som både har skrevet og regissert filmen, har god sans for estetikk og effekter, så klarer de ikke å bygge opp en spesielt god spøkelseshistorie. Og det hjelper ikke med et hus fullt av gjenferd når den intense mystikken forlater filmen omtrent halvveis.
ANMELDELSE: Still/Born – Skremmende dårlig dialog
Enken, pengene og spøkelsene
Filmen tar utgangspunkt i den virkelige Sarah Winchester. Hun var enken til våpenprodusent William Winchester, og bygde et komplisert kråkeslått av en villa i San Jose – som ifølge legenden skulle huse alle åndene som hadde blitt drept av en Winchester-rifle.
Styret i The Winchester Company, hvor enken eier 50 prosent, vil gjerne benytte ryktene rundt dette byggeprosjektet til å få henne erklært sinnssyk, så de kan ta full kontroll over våpenprodusenten. Derfor sender de den gjeldstyngede og opiumsglade legen Eric Price (Jason Clarke) på et husbesøk for å stille diagnosen de trenger.
Men Sarah Winchester lar seg ikke pille på nesen, og etter hvert som huset hilser på sin nye gjest, så skjønner vår kjære doktor at enken kanskje ikke er så gal som ryktene skal ha det til.
Filmens etablering av både rollefigurer og spøkelseshus er fornøyelig skummelt. Her er bakgrunnshistorien til både huset og legen holdt kledelig i mørket, og snertne dialoger mellom Mirren og Clarke gir temperatur og pirrer nysgjerrigheten for hva som er på ferde.
Dessverre brytes denne spenningen opp da filmen går over i ren skrekk og gru. Da blir hintene for tydelige, møblene for flyvende og løsningene for lettvinte, og Winchester – House of Ghosts går fra lovende skrekkmysterium til litt kjedelig skremmefilm.
ANMELDELSE: Black Panther – Original nok til å fortjene sin egen plass i Marvel-rekka
Helen Mirren kunne fått mer å spille på
Helen Mirren er på papiret et ganske perfekt valg til rollen som mystisk enke med gigantisk spøkelseshus. Hun har evnen til levere ansiktsuttrykk som kan skremme vannet av hvem som helst, og kan kunsten å løfte dialog til små begivenheter.
Hun gjør en solid rollefigur ut av Sarah Winchester, og er god i samspillet med Jason Clarke. Men den tidligere Oscar-vinneren får dessverre for lite å spille på utover i filmen. Hun starter som en gåtefull figur som vokter hemmelighetene vi søker svar på. Men etter hvert som historien går fra spenning til skremming, blir hennes rolle stort sett å reagere på begivenhetene og rope instrukser – det er å skusle bort et talent som kunne gitt filmen et sårt tiltrengt løft på slutten.
Som i Spierig-brødrenes forrige film Jigsaw, er det noe skuffende tamt over siste akt på Winchester – House of Ghosts. Men de viser igjen lovende takter. Og med et bedre manus, og en litt bedre nese for hvordan gode mysterium og gode skurkeroller skal komponeres for å få gysene til å feste seg i beina, så kan dette bli en riktig så fengende skrekkduo å følge videre.
