Den franske filmen 120 slag i minuttet har en tittel som spiller både på en velbrukt hastighet i dance-musikk og hovedpersonenes hjerterytme.
En av dem sier på ett tidspunkt at han føler det som om han lever litt mer etter at han fikk hivdiagnosen. Han spøker det vekk i neste sekund, men det er fullt mulig å tro på det.
Filmens figurer preges nemlig av brennende engasjement, sterk livslyst og beinhard opprørsvilje, på tross av, eller kanskje på grunn av, aidstrusselen som henger over dem.
Regissør og manusforfatter Robin Campillo har laget en imponerende god film om livet sett fra mennesker i dødens posisjon.
Høy temperatur og store følelser
Handlingen foregår i Paris i første halvdel av 1990-tallet, der vi introduseres for en gruppe unge aktivister i ACT UP, en organisasjon for hivsmittede og aidssyke.
De protesterer mot myndigheter som ikke gjør nok og legemiddelfirmaer som de mener holder viktige funn hemmelige for profitt. Vi følger dem i interne diskusjoner med høy temperatur og store følelser og i demonstrasjoner der de tar i bruk sterke virkemidler for å bli hørt.
Etter hvert blir vi ekstra godt kjent med Sean (Nahuel Perez Biscayart) og Nathan (Arnaud Valois), som finner sammen gjennom aktivismen.
Anmeldelse: Røverdatter er en sterk dokumentar om et spesielt far og datter-forhold
Filmens første halvdel fører oss effektivt inn i dette miljøet (basert på virkelighetens ACT UP), der Robin Campillo på dyktig vis formidler all den informasjonen vi trenger for å forstå hva som står på spill.
Figurene vi møter er syke, står i fare for å bli det, eller er pårørende av hivsmittede, og kjemper en innbitt kamp for å bli hørt i et samfunn som kanskje ikke er spesielt interessert i aidsproblematikk.
Filmen bombarderer oss med opplysninger, terminologi og problemstillinger som kanskje går over hodene våre, men som gjør det klinkende klart at dette er noe hovedfigurene brenner for. Man forstår at de virkelig MÅ brenne for det, for det står bokstavelig talt om livet.
Store konstraster
Det gjør inntrykk å se noen av disse varme, engasjerte og aktive figurene kjempe en tilsynelatende håpløs kamp for å kunne fortsette å leve. Spesielt sårt er det å se hvordan kjærlighetsforholdet mellom Sean og Nathan preges av en forverring i den enes tilstand.
Det er en enorm kontrast mellom vedkommende sin glød og kampvilje i filmens første del og frykten, resignasjonen og motløsheten man ser senere.
Likevel smører ikke Robin Campillo på med unødige virkemidler i verken manus eller regi for å vekke publikums sympati. Det behøves ikke, fordi historien er såpass sterk i seg selv, og skuespillerne er flinke til å formidle figurenes problemstillinger uten å overdramatisere.
Anmeldelse: Lady Bird er en uimotståelig sjarmbombe fra Greta Gerwig
120 slag i minuttet handler altså om mennesker som kan risikere å dø, men er en livsbejaende film som fortelles med kraftfull energi.
Personskildringene og miljøbeskrivelsen sitter som et skudd. Det samme gjør den velskrevne dialogen, fremhevet av god klipping og instruksjon.
Filmen formidler mange små historier og skjebner som sammen gir oss et godt inntrykk av kampene som ble utkjempet på 1990-tallet for å øke kunnskapen om hiv og aids, noe det fremdeles er behov for.
120 slag i minuttet gjør oss klokere, og er et sterkt og rørende drama som aldri blir sentimentalt.
