Adjø, Christopher Robin forteller historien om hvordan en krigstraumatisert forfatter skapte en av våre mest elskede eventyrverdener – med uvurderlig hjelp fra sin sønn, Christopher Robin.
For oss som har en helt spesiell plass i hjertet for Hundremeterskogen, er det veldig gledelig at regissør Simon Curtis vier god plass til både skogens magi, språklige godbiter og barns fantasirike lek.
Dette er en film som er vidunderlig full av stemningsfulle naturbilder. Tidskoloritten er landlig og innbydende, og Will Tilston er humørspredende god i rollen som den unge Christopher Robin. Og så er det jo absolutt en fascinerende historie som ligger bak skapelsen av Ole Brumm (Winnie-the-Pooh) og gjengen.
Dessverre lykkes ikke det ambisiøse forsøket på å ramme inn filmen i spennet mellom to verdenskriger. Regissør Curtis får mye ut av Domhnall Gleeson i hovedrollen som den krigstrøtte forfatteren A.A. Milne. Men han finner aldri helt balansen mellom mellomkrigstidens gnagende uro, suksesshistorien med den honningglade bjørnen og et underliggende farsoppgjør som på hektisk vis kastes inn i filmens siste akt.
ANMELDELSE: Første mann – Fotballkomedie fra Nick Park
Finner ro i skogens lekegrind
Forfatteren A.A. Milne (Domhnall Gleeson) sliter både med posttraumatisk stresslidelse og et blekt blikk på Europas framtid da han kommer tilbake fra Første verdenskrig.
Han flytter familien og den oppofrende barnepiken Olive (Kelly Macdonald) ut på landet. Og mens ekteskapet til Daphne (Margot Robbie) skranter, finner far og sønn tonen i den idylliske skogen rundt huset. Der lager de to en magisk verden rundt Christopher Robins kosedyr, og denne lykkelige leken blir inspirasjonen til den umiddelbare suksessesen med Ole Brumm.
Med mor som ivrig pådriver snus tilværelsen på hodet for familien. Spesielt for unge Christopher, som blir megakjendis i både England og USA og som mister sin far i et mylder av storslåtte gaver og kommersielt motiverte telefonsamtaler.
Dette er en film som virkelig treffer i den fortvilte situasjonen mellom kunstnerisk triumf og personlig katastrofe. Som forfatter framstilles A.A. Milne særdeles raus med sitt publikum, spesielt ved å åpne opp alle dører til sin inspirasjon – hans sønn og deres lekeverden.
Men i den åpenheten ligger også tragedien som ødelegger Christopher Robbins oppvekst. En pågående presse, en storforlangende lekebransje og en familie som ikke ser ødeleggelsen før det er for sent gir en ung mann noen forferdelige formative år.
Dette skjer ikke uten klisjeer og dramatiseringens hang til melodrama, men filmen klarer treffsikkert å skildre de mekanismene som rammer så mange barnestjerner. Og oppgjøret en ferdigutdannet Christopher Robin (spilt av Alex Lawther som begeistret oss slik i The End of the F***ing World) tar med sin far, gir tydelighet til filmens underliggende budskap om at barn må skjermes fra kommersens nådeløse krefter.
ANMELDELSE: The Shape of Water – Uimotståelig kjærlighetserklæring til filmmediet
Margot Robbie får lite å spille på
Adjø, Christopher Robin er en vakker og vemodig film, men den mangler dybde og nyanser i et par sentrale deler.
Margot Robbie har ingen problem med å spille en distansert og egoistisk mor, men her har hun fått en rollefigur som er underutviklet og flat. I en film som bruker så mye tid på å bygge relasjoner, så blir mamma Daphne en karikert figur som kun trekkes frem når hun trengs. Først som en mekanisme for å skyve den unge Christopher Robin inn i barnepikens hjertevarme favn. Deretter som et ekstra lag av kynisme som gjør at pappa Alan ikke fremstår så hjerterå i utleveringen av sin sønn. Hun brukes også til å gi hjerte til filmens krigsramme, men den sårheten forsvinner underveis.
Da er kontrasten stor til de øvrige familiemedlemmene. For relasjonen mellom far og sønn har både nerve og dybde. Filmen tar seg tid til å utvikle deres vennskap, og måten en sønn intuitivt forstår sin fars redsler og krigstraumer er finstemt skildret i leken mellom de to.
Men filmens siste akt blir en hektisk avslutning. Regissør Curtis har valgt å sette de to verdenskrigene som ramme for sin film, og plutselig må vi rase gjennom 30-tallet.
Det gjør at Christopher Robins vonde skoleår, hvor hans offentlige barndom blir en forferdelig byrde, aldri blir skildret – de blir påstått i en rask montasje.
Det minuttet gir akkurat nok drivstoff til noen emosjonelle sluttsalver. Blant annet gjennom Alex Lawthers harmdirrende dialog. Men det kommer brått på, og dette plutselige temposkiftet gjør at filmen mister kraft i sitt farsoppgjør.
