Regissør og manusforfatter Greta Gerwigs Oscar-nominerte Lady Bird, viser et klart slektskap til de tre filmene hun har gjort sammen med Noah Baumbach (Greenberg, Frances Ha og Mistress America).
Den har den samme typen vimsete og sjarmerende humoren samtidig som Gerwig formidler en omsorgsfull hjertevarme for sine figurer. Dette er et velskrevet og godt spilt drama om en ung kvinne i oppbruddsfasen mellom ungdomslivet og voksentilværelsen.
Det er også en rørende beretning om vennskap, kjærlighet og løsrivelse fra foreldre. Lady Bird er en uimotståelig sjarmbombe fra Gerwig, med en fortreffelig hovedrolle fra Saoirse Ronan i sentrum.
Trykker figurene til brystet
«Lady Bird» er navnet som 17 år gamle Christine (Saoirse Ronan) har gitt seg selv. Hun går siste året på High School i Sacramento, California, og begynner å se konturene av hvem hun kanskje kan bli som voksen.
Filmen skildrer utfordringene som dukker opp i vennskapet med Julie (Beanie Feldstein), det famlende kjærlighetsforholdet til Danny (Lucas Hedges) og gnisningene som oppstår med moren Marion (Laurie Metcalf) angående valg av college.
Samtidig ser vi hvordan de hjemlige konfliktene stadig blir forsøkt dempet av den arbeidsløse faren Larry (Tracy Letts).
Anmeldelse: Tomb Raider er et solid actioneventyr med klare kvaliteter
Man trykker umiddelbart disse figurene til brystet. De fremstår som åpne, ærlige og velmenende, og selv deres negative egenskaper og karakteristikker skyldes faktorer og omstendigheter som de fleste kan gjenkjenne.
Gerwigs manus formidler godt hvordan Christine/Lady Bird er et søkende menneske som ikke helt forstår hva som ligger bak morens krav og forventninger. Hun har heller ikke innsikt i dynamikken mellom foreldrene sine, og har visse problemer med å navigere seg mellom venner og potensielle kjærester i og utenfor skolemiljøet.
Alle disse problemstillingene sys sammen til et morsomt og engasjerende drama som finner poetiske kvaliteter i tilsynelatende dagligdagse øyeblikk.
Skildrer universell problematikk
Saoirse Ronan (Atonement, Hanna, Brooklyn) er imponerende i hovedrollen, der hun gir en nyansert tolkning av Christine/Lady Bird, samtidig som hun får det til å virke enkelt å spille rollen, noe det selvsagt ikke er.
Størst inntrykk gjør likevel Laurie Metcalf i rollen som Marion, spesielt i en kjøresekvens der hun bare bruker ansiktsuttrykk til å formidle alt man behøver å vite om morens kjærlighet til sin datter.
Gerwigs manus kaster heller ikke bort mulighetene til å gi bifigurene i persongalleriet tid til å skinne, uten at det noen gang virker unødvendig eller irrelevant.
Ekstra fint er det å få et glimt av Timothée Chalamet fra Call Me By Your Name. Her ser vi ham riktignok i en mindre rolle, men han rekker likevel å bekrefte sitt talent.
Anmeldelse: Strangers: Prey at Night er en altfor langdryg lek med maten
Lady Bird har noen vesentlige ting å si om oppvekst og familie. Den skildrer universell problematikk som de fleste har måttet forholde seg til.
Og den forteller historien med en stor dose munterhet som skaper en velkommen kontrast til scenene som river i hjerterota. Klumpen i halsen og tårene som eventuelt melder seg i øyekroken forårsakes av varme og ømme øyeblikk.
Greta Gerwig gir gode grunner til å glede seg over hennes glimrende egenskaper som historieforteller. Lady Bird er et lovende tegn på at hun er på god vei til å finne sin egen, unike stemme som filmskaper.
