Strangers: prey at night er oppfølgeren til den ganske gode grøsseren The Strangers fra 2008. Og her gjentas originalfilmens premiss: Maskerte ungdommer med skrape våpen som dreper tilsynelatende uten motiv.
Igjen ligger uhyggen i den tilfeldige «feil sted til feil tid»-utvelgelsen av ofrene. Her serveres vi brutale parteringsdrap satt opp mot amerikansk familieidyll hvor tryggheten i fengende popmusikk og vanligvis hyggelige omgivelser blir hjemmebane for et makabert mareritt.
Filmen er referansesterk og 80-talls retro, og en del scener er virkelig stilige. Men med paddeflate rollefigurer, en steril bakgrunnshistorie for ofrene våre og en etter hvert alt for langdryg lek med maten fra mordernes side, så blir dette kjedelig skrekk på campingplassen.
ANMELDELSE: The Strangers – Forbered deg på det verste!
På jakt etter kjernefamilien
Kinsley (Bailee Madison) er en tenåringsjente som har skulket skolen og oppført seg så dårlig at foreldrene bestemmer seg for å si opp kabelTV’n og bruke pengene på å sende den ganske så emo datteren på kostskole. Men for å pynte litt på familiebåndene skal turen til skolen bli en roadtrip med mor (Christina Hendricks), far (Martin Henderson) og storebror Luke (Lewis Pullman).
Første stopp er den landlige campingplassen til tante og onkel, hvor gjestene har dratt for sesongen, og de raskt oppdager at noe ikke er helt som det skal være. Her er det nemlig tre creepy maskerte ungdommer som dukker opp på de merkeligste plasser med skarpe gjenstander og ekstrem blodtørst.
Jeg er helt for noen idiotiske valg fra dem som jages i en skrekkfilm. Det kan være både morsomt og troverdig. Men i Strangers: prey at night går både referanseglede og humring raskt over til oppgitthet. De stadige elendige valgene fra spesielt Kinsley sørger for at filmen blir stående og spinne i en alt for ensformig jaktsekvens, og når morderne i tillegg begynner å seigpine oss med å la henne stikke av flere ganger, så merker jeg at tålmodigheten med dette skrekkeventyret er nær og ryke for min del.
Flere hakk under originalen
Regissør Johannes Roberts og manusforfatter Bryan Bertino (som også lagde originalen) lesser på med referanser til John Carpenter og B-film horror i sin visuelle stil. Og til tider er voldssekvensene av den kule og stemningsfulle sorten.
Popmusikken er et sentralt fortellende element og brukes både til å signalisere fare og til å gi tempo til noen stiliserte blodsutgytelser. Åpningslåten, hvor morderne kjører rundt med Kim Wildes Kids in America på anlegget, gir også filmen en tematisk klangbunn av at disse drapsglade ungdommene er et biprodukt av den amerikanske forstadsidyllen.
Men selv om dette åpner for litt tolkningsrom, og det også antydes at foreldrene i filmen kanskje ikke er helt uskyldige, så viser Roberts og Bertino liten vilje til å gå i dybden.
Der originalfilmen tok tak i «stranger danger» på en fiffig måte, hadde et hint av virkelighetens Manson Family og serverte et uhyggelig godt svar på spørsmålet «Hvorfor gjør dere dette?», er oppfølgeren en simpel kopi som stort sett bare ødelegger den ubehagelige åpne slutten på førstefilmen.
Verdt å se for noen lekre enkeltscener, ellers er det bare å styre unna denne.
