Vokterskene er en nydelig film som effektivt fører oss tilbake i tid og rom til Frankrike anno 1915. Regissør Xavier Beauvois (Om guder og mennesker) romantiserer landsbygda med gylne bilder i cinemascope, samtidig som han forteller overbevisende om kvinnene som tar seg av en gård mens mannfolka kjemper første verdenskrig et annet sted.
Historien fortelles i et avmålt tempo, der man får god tid til å la både figurer, omgivelser og samfunnsstruktur synke inn, før man aner konturene av filmens store konflikt. Vokterskene er eksepsjonelt vakkert filmet, nærmest malerisk, og fortelles med en stille dramatikk som like fullt har tyngde og slagkraft.
Styrer gården mens mannfolka kriger
Matriarken Hortense (Nathalie Baye) styrer hjemgården sammen med datteren Solange (Laura Smet) mens sønnene Constant (Nicolas Giraud) og Georges (Cyril Descours), samt svigersønnen Clovis (Olivier Rabourdin), er ute i krigen.
De trenger mer arbeidskraft, og leier inn den unge, foreldreløse kvinnen Francine (Iris Bry), som snart viser seg å bli en verdifull del av gårdsdriften.
Når Georges kommer hjem på permisjon fra fronten, fatter han en spesiell interesse for Francine, som på sin side øyner et håp om å kunne etablere seg fast på gården. Omstendighetene skal imidlertid by på utfordringer.
Anmeldelse: 120 slag i minuttet er et sterkt og rørende AIDS-drama
Regissør Xavier Beauvois har selv co-skrevet manuset, basert på en roman av Ernest Pérochon, og bruker lang tid på å etablere figurene og deres miljø. Vi får ta del i dagligdagse gjøremål, og får en følelse av strevet og slitet disse kvinnene må gjennom for å holde gårdsdriften i gang.
Vi får også en god følelse av hvor isolerte de er fra omverdenen. Man reiser med hest og kjerre eller tog og kommuniserer kun via brev. Filmen gir også en interessant innføring i hvordan bønder jobbet for hundre år siden, med enkle redskap og mye muskelkraft.
De driftige kvinnene på gården tar imidlertid i bruk tekniske nyvinninger for å gjøre arbeidet mer effektivt. Man ser den nye tid i anmarsj på flere måter, mens samfunnsstrukturen er fastlagt av gamle tradisjoner, noe som forårsaker noen av filmens problemstillinger.
Klokt fortalt historie
Figurene i filmen er sterkt preget av krigens konsekvenser, selv om kamphandlingene foregår andre steder. Man får stadige påminnelser om hva dette koster familiene på bygda, og hvilke følger det kan få om man mister noen.
Derfor kan man også forstå noen av figurenes handlinger i filmen, som kan fremstå både harde og kaldblodige, men som i beste mening er ment å beskytte den nærmeste familie.
Spesielt gjelder dette Hortense, som spilles med autoritet av veteranen Nathalie Baye, mens nykommer Iris Bry imponerer med behersket spill som Francine, både i glede og sorg. Filmens mannlige rollefigurer gir et sårt bilde av den bitre tomheten de føler etter sine opplevelser på slagmarken.
Anmeldelse: Tomb Raider er et solid actioneventyr med klare kvaliteter
Vokterskene fortelles i et rolig og behagelig tempo der den store dramatikken ligger i dynamikken mellom figurene. Publikum får god tid til å studere hovedpersonene, som alle opplever store forandringer gjennom en historie som spenner over fem år.
Bare én gang bruker Xavier Beauvois et direkte billig fortellergrep, nemlig et tilfelle av ekstremt dårlig timing, der noen får et glimt av en situasjon som mistolkes i aller verste mening. Et annet punkt som gir et lite fratrekk, er filmmusikken av legenden Michel Legrand. Han har riktignok komponert nydelige toner, men denne musikken sukrer i blant lydbildet unødig mye.
Ellers er Vokterskene en klokt fortalt historie fra et spesifikt sted i en spesifikk tid, med fotografi i verdensklasse av den franske veteranen Caroline Champetier. Det gjør det til en visuell nytelse å observere dette stille og engasjerende dramaet med interessante figurer som risikerer mye.
