Ikke se You Were Never Really Here på en dårlig dag. Dette er nemlig et brutalt og bekmørkt drama fra den skotske regissøren Lynne Ramsay (Morvern Callar, We Need To Talk About Kevin) med en kruttsterk Joaquin Phoenix i en mentalt nedkjørt hovedrolle.
Den skildrer et spesifikt New York-univers som virker både fremmed og gjenkjennelig på samme tid, og forteller en dyster historie om en figur som forsøker å gjøre det rette i et moralsk forkrøplet miljø.
Filmen beveger seg såpass langt ute i det mørke at man blir litt emosjonelt nummen av det. Phoenix gjør en imponerende innsats i hovedrollen, mens Lynne Ramsay regisserer med en voldsom estetikk som gjør filmen til en stilsikker prøvelse.
Står overfor mektige og farlige krefter
Phoenix spiller Joe, en stille, men brutal mann som bor sammen med sin aldrende mor (Judith Roberts). Den mentalt pregede krigsveteranen tjener til livets opphold ved å spore opp forsvunnede jenter i New York.
Når en politiker ber ham finne hans unge datter, Nina (Ekaterina Samsonov), fører det ham til et pedofilt miljø der han plutselig står overfor mektige og farlige krefter. Å redde Nina vil kreve blod, svette og tårer, bokstavelig talt.
Anmeldelse: Revenge har svært nærgående voldsskildringer og blodige detaljer
Joaquin Phoenix er fenomenalt god som Joe, en prestasjon som tydeliggjør at denne figuren er en skadet, resignert og motløs sjel, som bare finner en mening og et formål gjennom oppdragene han tar på seg.
Lynkjappe glimt fra fortiden viser hvordan både en voldelig far, krigsopplevelser og menneskesmugling har formet ham til å bli den han er, og hvorfor han går så hardt til verks mot de som forgriper seg mot barn.
Noen varme, fine scener med moren nyanserer bildet av Joe, og viser at han slett ikke har mistet all menneskelighet. Det oppstår også en slags kontakt mellom ham og den traumatiserte Nina, som forklarer hans videre handlinger.
Et klimaks som både ryster og berører
You Were Never Really Here er i lange strekk et stille og tilbaketrukket drama, men eksploderer jevnlig i voldsomme scener der Ramsay tar i bruk sterke virkemidler. Det er interessant å se hvordan hun skildrer volden, der vi ofte bare ser det umiddelbare etterspillet, ikke selve hendelsene.
I en smart løst scene fra et bordell for pedofile, ser vi Joe slå fra seg gjennom sikkerhetskameraer, der automatisk vekslende vinkler kun viser korte utdrag fra det som skjer.
I en annen scene på et kjøkken, får en voldshendelse en helt annen utvikling enn man kanskje hadde sett for seg, der Joe viser en nærmest rørende empati med en som nettopp har forsøkt å drepe ham.
Dette fremstår likevel som en svært voldsom film med et mørkt, stilistisk uttrykk som aldri gir håp om særlig mange lyspunkt.
Anmeldelse: Erik Poppes Utøya 22. juli er intet mindre enn et mesterverk
You Were Never Really Here er fantastisk godt filmet av Thomas Townend, og har et særdeles atmosfærisk lydspor, fremhevet av Jonny Greenwoods filmmusikk.
Lynne Ramsays presise og økonomiske manus, basert på en roman av Jonathan Ames, ivaretar den intenst mørke stemningen fra start til slutt, med et klimaks som både ryster og berører, selv om dialogen i de aller siste bildene ikke virker helt sannsynlige.
You Were Never Really Here er alt annet enn en anonym kosefilm, men et sterkt drama som setter spor.
