Den tredje Avengers-filmen er en massiv mastodont av en superheltfilm, kanskje den største i skala til nå. Her blir man utsatt for et realt møljeslagsmål på 2 timer og 29 minutter, der sansene blir bombardert av visuelle inntrykk og der et drønnende lydspor kan påvirke hørselen i negativ retning.

Regissørene Joe og Anthony Russo (som også regisserte Captain America: The Winter Soldier og Captain America: Civil War) har tenkt stort under mottoet “mer av alt”. Flere figurer, flere historielinjer, flere actionscener!

Av og til står denne ekstravagante overdådigheten i fare for å få hele prosjektet til å knele under sin egen vekt. Samtidig er det åpenbart at det er en hel del moro å hente i Infinity War, spesielt for de som har et godt forhold til de tidligere Avengers-relaterte filmene.

Russo-brødrene greier å skape en interessant utvikling i Avengers: Infinity War der man føler at noe faktisk står på spill. Dette er maksimalistisk filmføde som er like subtil som en tanks på størrelse med Trøndelag. Og det er mest av alt ment som et kompliment.

Star-Lord/Peter Quill (Chris Pratt), Groot (med Vin Diesels stemme), Gamora (Zoe Saldana), Mantis (Pom Klementieff), Rocket (med Bradley Coopers stemme) og Drax (Dave Bautista) kommer til unnsetning i “Avengers: Infinity War”. (Foto: ©Marvel Studios 2018)
Kamp på flere fronter

Det skal ikke avsløres særlig mye av det som skjer i filmen, annet enn de store linjene som er kjent fra før.

Skurken Thanos (Josh Brolin) er ute etter de seks uendelighetssteinene (“infinity stones”), som er gjemt på ulike steder i universet (men heldigvis ikke altfor langt fra hverandre). Hva de er, hvorfor han vil ha dem, og hva han har tenkt å gjøre med dem, blir forklart grundig underveis.

Selv om Avengers egentlig er oppløst, må Thor (Chris Hemsworth), Iron Man (Robert Downey Jr.), Hulk (Mark Ruffalo), Black Widow (Scarlett Johansson), Captain America (Chris Evans) og de andre (men ikke alle) samle seg til kamp på flere fronter for å forhindre at Thanos lykkes med sine skumle planer.

Dessuten får de assistanse av både Black Panther (Chadwick Boseman), Spider-Man Tom Holland), Dr. Strange (Benedict Cumberbatch) og gjengen fra Guardians of the Galaxy, inkludert Starlord (Chris Pratt) og Gamora (Zoe Saldana). Det blir altså svært så folksomt i “jo mere vi er sammen”-forstand.

«Spider-Man»-skuespiller Tom Holland: – Jeg er redd for edderkopper

Det går ikke lang tid av Infinity War før man skjønner at filmskaperne er villige til å gjøre relativt store inngrep som kanskje ikke alle kommer til å like. Samtidig sørger dette for at risikoen er åpenbar og man forstår umiddelbart at ingen figurer nødvendigvis er hellige.

Dette skaper en nerve som verken de andre Avengers-filmene eller heltenes enkeltstående filmer hadde like mye av. Det gjør også at historien ikke oppleves som like morsom, men plasserer seg i den mer seriøse og melankolske delen av disse superheltfilmenes emosjonelle spektrum.

Figurer som Starlord, Drax, Rocket, Groot og Spider-Man bidrar med velkomne humoristiske innslag, men den overhengende stemningen i Infinity War er tung, dyster og alvorlig, spesielt når man ser at Thanos sine motiver har røtter i virkelighetens verdensproblematikk.

Josh Brolins godt maskerte rolle er for øvrig et av filmens høydepunkter. Thanos er en nyansert skurk med et mål som gir mening, selv om metodene hans ikke gjør det.

Falcon (Anthony Mackie) flyr over slagmarken i Wakanda i “Avengers: Infinity War”. (Foto: ©Marvel Studios 2018)
Drukner i visuell støy

En av svakhetene ved Avengers: Infinity War er at filmens action er et kaotisk, overlesset og heseblesende virvar av slag, spark, skudd og eksplosjoner, som ofte foregår med hundrevis av digitale figurer, der det av og til virker som det er alle mot alle.

Det kan være vanskelig for tilskueren å fokusere oppmerksomheten og man kan bli litt matt av bombardementet. Det er selvfølgelig også en valid følelse.

Russo-brødrene og deres 1000 effektmakere har åpenbart nedlagt et enormt arbeid på den tekniske fronten, ofte med imponerende resultater, men noe av det drukner i visuell støy, og gir derfor ikke alltid den uttellingen filmskaperne trolig er ute etter.

Det er faktisk i noen av de stille stundene at filmen har sine mest interessante øyeblikk, men jeg har full forståelse for at filmskaperne nesten måtte utnytte den utrolig store pengebunken de har hatt til disposisjon. Er man ute etter superheltaction i turbomodus, innfrir filmen til gagns.

Anmeldelse: Death Wish er endimensjonal og voldsforherligende underholdning

Avengers: Infinity War avsluttes på en måte som gjør det verdt å vente på den fjerde – og foreløpig navnløse – filmen, som ble innspilt samtidig og kommer neste år. Men det er for enkelt å avfeie denne treeren som en transportetappe.

Christopher Markus og Stephen McFeelys manus greier å samle flere handlingstråder med et enormt persongalleri til en helhetlig historie som gir mening, samtidig som flere av figurene får friske utfordringer og muligheten til å utvikle seg i spennende retninger, noe som åpner for muligheter det er lov å forvente noe av.

Man skulle kanskje tro at Marvels kinounivers kunne være i ferd med å nå et slags metningspunkt, men Avengers: Infinity War er akkurat god nok til at dette trolig ligger et godt stykke inn i fremtiden.

Om FILMEN

Avengers: Infinity War
  • Avengers: Infinity War
  • Slippdato: 25.04.2018
  • Regi: Joe Russo og Anthony Russo
  • Utgiver: The Walt Disney Company
  • Originaltittel: Avengers: Infinity War
  • Aldersgrense: 12
  • Sjanger: Action, Sci-fi

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.