Mountain er en spektakulær naturdokumentar som byr på noen virkelige «wow»-øyeblikk fra flere av verdens mest berømte og beryktede fjell, satt til tonene av musikalske storheter som Vivaldi, Beethoven og Grieg.
Både med og uten mennesker foran kamera klarer regissør Jennifer Peedom (Sherpa) og fotograf Renan Ozturk flere ganger å få meg begeistret med stemningsfulle utsnitt, ville stunts og vågale kamerakjøringer. Dette er absolutt en film som gjør seg på kinoens store lerret.
Men filmen klarer aldri å bli mer enn en storslått reklamefilm som tyr til drygt mange floskler og noen lettvinte retoriske grep for å fortelle sin fjellhistorie.
Vi blir aldri ordentlig kjent med hverken folk eller fjell, kritiske bemerkninger blir hengende i løse luften og Willem Dafoes kommentarspor blir etter hvert så full av klisjeer og generelle betraktninger at det glimtvis flørter med parodien.
Fra drager til kø på Mt. Everest
Filmen starter kult og spenner opp menneskets historiske relasjon til fjellet. Fra å se på de høye toppene som et farlig sted der drager og guder bodde, til et sted eventyrerne erobret, og til i dag hvor toppene er en attraksjon for turister og ekstremsportutøvere.
Her blandes arkivklipp fra filmens barndom med scener hvor vi følger flere klatrere som bestiger ulike fjell under ulike forhold.
Så går filmen videre og spiller opp moderne utfordringer hvor det skinner igjennom at både ekstremsportens farlige fjelleker samt den økende turistindustrien er mer uheldige konsekvenser av menneskets fascinasjon av den uberørte naturen.
Men dette er ikke en veldig konsekvent fremstilling, og kritikken fester seg aldri ordentlig. Det kommer også fram et usagt hierarki mellom filmens linjer, hvor fjellklatreren er den mest harmoniske fjellvennen, en del sponsede idrettsutøvere er mer støyende bekjentskap og folk i skibakken tildeles skylden for at fjellet blir formet og temmet av mennesker.
Det argumenteres ikke i noe særlig grad for disse framstillingene, men det ligger noen klare moralske antydninger som skapes av sammenstillingen av filmens kommentarspor og bilder. Å bare la denne vage retorikken ligge å boble under filmens overflate blir litt lettvint. Det gir et noe unyansert bilde av menneskene som bruker fjelltoppene, og jeg savner at regissør Jennifer Peedom er mer tydelig på hvorfor filmen inntar denne romantiske posisjonen.
En fortellerstemme til besvær
Mountain har hentet mye snadder fra ekstremsportens arkiver som vil glede mange som liker å få adrenalin via storskjermen. Australian Chamber Orchestra lever også et finstemt lydspor som gjør det lett å nyte motivenes grasiøse storhet når kameraet glir over de smellvakre fjellryggene.
Men kommentarsporet framført av Willem Dafoe er jeg ikke alltid like begeistret for. Det er både uttrykksfullt og leveres med god timing, men det går etter hvert tom for kvalitetsinnhold.
Monologen, som er basert på Robert Macfarlanes bok Mountains of the Mind, har flere gode observasjoner rundt forholdet mellom mennesket og fjellet. Men utover i filmen blir kommentarsporet en litt svevende blanding av selvfølgeligheter og varianter av det som allerede er sagt.
Det er flere gode tilløp til spennende tematikk i filmens siste akt, og da er det frustrerende når manuset forlater påbegynt kritikk av både sherpa-behandlingen og kommersielle interessers negative innvirkning på sikkerhetsholdningen i fjellet for å dra på med nok en linje om hvor «forbløffende fjellet er» og hvordan fjellet «avslører vår ubetydelighet».
