Budskapet i Death Wish er enkelt: Du kan ikke stole på at myndighetene skal beskytte deg. Det er din plikt å bevæpne deg for å gjøre det selv.
Dette er altså National Rifle Associations drømmefilm, med tvilsom moral, men som filmkritikeren Roger Ebert sa, «it’s not what a movie is about, it’s how it is about it».
Man kan ikke kritisere en film for hva den handler om, men hvordan den behandler tematikken.
Anmeldelse: The Handmaid’s Tale S02E01-02 holder på både stilen og intensiteten
Regissør Eli Roth har laget en særdeles rettsnoret hevnefilm som bruker liten tid på å behandle moralske spørsmål eller sette amerikansk våpenkultur i kontekst.
I stedet får vi store mengder stygg vold, parodisk onde slemminger og Bruce Willis som følelsesløst stenansikt.
Death Wish er ingen katastrofe, men blir for enkel til å pirre mer enn det grunnleggende voldsbehovet man av og til har i en kinosal.
Tar saken i egne hender
Kirurgen Paul (Bruce Willis) opplever det store marerittet når familien hans rammes av voldelige innbruddstyver, noe som går ut over både kona Lucy (Elisabeth Shue) og datteren Jordan (Camila Morrone).
Politietterforskeren Raines (Dean Norris) er på saken, men avdelingen hans overveldes av Chicagos høye drapstall, og har i realiteten små sjanser til å finne gjerningsmennene.
Paul bestemmer seg for å ta saken i egne hender, og starter en personlig kamp mot byens skurker, med et håp om å finne de som ødela familien hans, men broren Frank (Vincent D’Onofrio) begynner å fatte mistanke til hva Paul er i ferd med å gjøre.
Anmeldelse: Westworld S02E01-05 er mørkere, blodigere og tidvis helt fantastisk
Death Wish er en teknisk velgjort film med god kvalitet på bilde, lyd, klipp, kulisser og kostymer. Chicagos brutale bakgater er et velfungerende bakteppe for historien (selv om det meste faktisk er filmet i Montréal i Canada). Det er ingen tvil om at Eli Roth og staben har lagt ned mye jobb for å skape miljøet rundt handlingen.
Det som er synd, er at det ikke er lagt ned mer arbeid i manuset og utviklingen av hovedpersonen. Bruce Willis er alltid severdig, selv i dårlige filmer, men figuren hans i Death Wish blir for enkel. Når kona dør, sørger han som om han har mistet ei bikkje han var sånn passe glad i.
Og veien fra å tenke på å skade forbrytere til å torturere dem på grusomt vis, ved hjelp av sin kirurgiske kunnskap, er veldig kort. Filmen greier ikke å formidle en troverdig motivasjon bak hans handlinger, som man skulle tro utgjør et enda lengre sprang for en lege som har å redde liv som jobb.
Groteske og sadistiske bilder
Death Wish bærer preg av at regissør Eli Roth har bakgrunn fra en rekke skrekkfilmer med sterke virkemidler (Cabin Fever, Hostel, The Green Inferno).
Også i Death Wish blir man utsatt for groteske og sadistiske bilder som har en åpenbar sjokkfaktor, men føles strengt tatt unødvendig, og undergraver samtidig den mer sobre tonen i filmens øvrige scener.
Og når man etter hvert stifter nærmere bekjentskap med filmens største skurk, Knox, blir han nærmest parodisk slemt spilt av Beau Knapp.
Det som starter som en film som viser antydning til å ville diskutere voldsproblematikk, ender opp som en helhjertet anbefaling til å ta skurker av dage på voldsomste vis.
Anmeldelse: Phantom Thread er et gledelig sterkt og elegant drama
Filmen er basert på en roman av Brian Garfield, som først ble filmatisert av Michael Winner med Charles Bronson i hovedrollen i 1974. Det er lite som skulle tilsi at nyinnspillingen vil vekke like stor oppsikt som originalen.
Den fungerer på sett og vis som endimensjonal og voldsforherligende underholdning, men ingen som ser Death Wish vil sitte igjen med en større forståelse for USAs våpenfetisj og problemer med kriminalitet i 2018.
