Det vies mye tid til både det erotiske og det psykologiske spillet i François Ozons (Sitcom, 8 kvinner, Swimming Pool) thriller Dobbelt begjær, hvor en ung kvinnes sidesprang med samboerens tvillingbror trekker oss ned i en malstrøm av sex, skyld, sorg og skam.
Den franske regissørens versjon av Joyce Carol Oates roman Lives of the Twins (som også er blitt filmatisert tidligere), er en film hvor vakre mennesker i lekre kulisser blir fanget av et kamera med sans for symmetri og fortellende interiør.
I elegante overganger fanger fotograf Manuel Dacosse (som også imponerte meg med den visuelt slående ransfilmen Let the Corpses Tan) symbolske overtoner og fører oss stilsikkert gjennom en tilslørt virkelighet. Men den psykologiske thrilleren som syder bak sløret blir aldri like fengende.
ANMELDELSE: Loving Vincent – Et visuelt uttrykk som ikke ligner noe annet
Pasient, psykiater og paranoia
25 år gamle Chloé (Marine Vacth) har lenge slitt med magesmerter, men da gynekologen heller ikke finner noe unormalt, blir hun henvist til den psykiateren Paul (Jérémie Renier).
Deres samtaler har en helbredende effekt på den unge kvinnen. De faller for hverandre og flytter inn sammen. Men da Chloé ved en tilfeldighet oppdager at Paul har en tvillingbror, blir hun både mistroisk og nysgjerrig.
Med tvillingbegrepet som bakteppe blir Dobbelt begjær en film som pirker i både seksuelle fantasier, dualiteten mellom god og ond og dynamikken mellom dominant og underdanig.
Dette er et trekantdrama som oppleves veldig konstruert, og med hovedpersoner det ikke er så veldig lett å investere følelser i. Men denne oppstilte kjøligheten står i stil til filmens visuelle uttrykk, og den lar Ozon dvele ved overflatene sine – både i kulisser og rollegalleri.
ANMELDELSE: Westworld S02 – Mørkere og blodigere
Klarer ikke helt å høste av den seksuelle spenningen
François Ozon er en filmskaper som trives godt i ytterpunktene av mainstreamfilmens motiver og historier, og i Dobbelt begjær (som også var nominert til Gullpalmen i Cannes i fjor) viser han igjen at han kan å bruke det vågale og seksualiserte i et forfriskende filmspråk. Spesielt åpningscenen er et slikt øyeblikk.
Men etter hvert som filmen går lengre i sin erotiske vandring, med stiliserte scener av både drømmende og brutal sex, så framstår nakenheten og de kroppslige utskeielsene mer som en form for drøyhetens pynt. Vi kommer aldri under huden på disse figurene. Det blir en distanse mellom filmens fasade og den historien som ligger under og dirrer. Det gjør at når Ozon skal fullføre sitt thrillerplott og avsløre sine hemmeligheter og overraskelser i siste akt, så blir det en noe utilfredsstillende slutt som ikke får utbytte av den seksuelle spenningen som har fått så mye fokus i oppbyggingen.
Ozon har igjen laget en helstøpt, smart og lekker film, og han skal ha ros for å levere en saftig avslutning som leker seg med filmopplevelsen min. Men selv om Dobbelt begjær er fiffig, så blir det aldri en historie som engasjerer meg noe særlig.
