Et øde hus fullt av gamle dukker, en nyinnflyttet familie og to seriemordere i området er inngangen til Ghostland. En skrekkthriller som leker seg med både fortellergrep og sjangerblandinger på den canadiske landsbygda.
Filmskaper Pascal Laugier (Martyrs og The Tall Man) har skrevet og regissert en film som kombinerer spøkelseshusets knirkete uhygge med et karikert «psycho killer»-scenario.
Han kunne med fordel ha holdt kortene tettere til brystet og hatt litt mer tålmodighet med plottets store vendepunkt, men til tross for manuskriptets svakheter, ujevnt skuespill og en del drygt teite overdrivelser så blir Ghostland en underholdende kinoopplevelse.
ANMELDELSE: A Quiet Place – spenningen er til å ta og høre på
Et helt jævlig dukkehjem
Pauline (Mylène Farmer) har tatt med seg sine to døtre Vera (Taylor Hickson) og Beth (Emilia Jones) for å flytte til et gammelt hus de har arvet på landet.
Boligen er et rimelig nifst sted som byr på både tantes uhyggelige dukkesamling, sviktende elektrisitet samt noen arkitektoniske finurligheter. Men før vår familie rekker å pakke ut og bli ordentlig kjent med sitt nye hjem, blir de angrepet av to lokale seriemordere som har som modus operandi å først drepe foreldrene for så og leke med barna.
Det gamle huset blir en smart kulisse for å kombinere filmens ulike sjangertrekk, med seriemordere på besøk i et spøkelseshus. Og spesielt dukkesamlingen blir et fiffig bindeledd til de to drapsmennene. De har begge fetisjer som på hver sin front kan knyttes til lek, masker og virkelighetsflukt.
Her er detaljene ganske så gyselig morsomme både når det gjelder rekvisitter, kostymer og kulisser, og selv om inspirasjonen delvis skinner gjennom, klarer Ghostland å by på noen minneverdige rollefigurer.
ANMELDELSE: Westworld S02 – Mørkere og blodigere
Går hele tiden for å underholde
Det er underholdningen som er det klare målet for all djevelskapen Pascal Laugier serverer i denne filmen. Tematisk bygger filmen på en sårhet rundt hvilke forsvarsmekanismer vi mennesker tyr til når virkeligheten blir ekstremt traumatisk, men disse psykologiske elementene utforskes lite og brukes mest som utløsningsmekanisme for filmens hovedfinte.
Laugier låner ubeskjedent fra filmhistorien både når det gjelder rollegalleri, handlingsmotiver, effekter og filmens utseende. Her er rammeverket fra «rape and revenge«-sjangeren, galskapen har stemningen fra Nattsvermeren og dukkene ligner på alle som har skremt oss i andre dukkeskrekkfilmer. Det er en cocktail som lett kan bli forutsigbar og tam når den stappes inn i 90 minuttersformelen, men Laugier har heldigvis et triks i ermet som gir filmen særpreg og evnen til å overraske.
Uten å avsløre noe mer, så er det filmens fiffige plottvri som gir helhet til den ellers ganske sprikende sjangerblandingen. Her frigjøres nok energi til at temperaturen holder seg ut siste akt, og selv om slutten ikke får ut alt potensialet som bygges opp underveis, så blir Ghostland en frisk og tidvis morsom skrekklek på landet.
