Charlotte Rampling er en strålende skuespiller, som er i stand til å formidle en kvinnes indre kamp med forsiktige og tilbakeholdne virkemidler, men likevel gjøre inntrykk.
Dessverre er Hannah en grå, trist og kjedelig film, som har altfor lite historie å fortelle til å bli mer enn et blekt portrett av hovedpersonens stille desperasjon.
Regissør Andrea Pallaoro har tydelig lent seg på less-is-more-prinsippet, men denne filmen viser at less-is-less kan bli resultatet.
Filmspråket er i det minste gjennomført og Rampling er god, men det trengs mer for å vekke interesse og engasjement.
Noe har skjedd
Filmen følger Hannah (Charlotte Rampling) gjennom stille hverdagsscener i Brussel, både hjemme med sin aldrende mann (André Wilms), som hushjelp for en kvinne med en blind sønn og som deltager i en teatersportgruppe.
Så gir filmen hint om at noe har skjedd, noe som har gjort Hannah innesluttet og ekskludert fra sitt tidligere liv, til og med uten kontakt med sin egen sønn og barnebarnet.
Hva som er bakgrunnen for dette blir ikke forklart i klartekst, men man får akkurat nok informasjon til å skjønne hva det dreier seg om.
Anmeldelse: Phantom Thread er et sterkt og elegant drama
Hannah er en saktegående og innadvendt film, der Andrea Pallaoro og hans med-manusforfatter Orlando Tirado virker å ha vært fast bestemte på å fortelle så lite som mulig, og med et minimum av dialog.
Det er prisverdig å forsøke å la bilder fortelle en historie, men her blir det gjort svært langtrukkent. Det ligger absolutt et potensial til flere interessante konflikter i denne historien, men de utnyttes i svært liten grad.
Hannah gjennomgår en personlig krise, men det er nesten som om filmen mangler en siste akt der en forløsning kan finne sted. Jeg har ingenting imot åpne slutter, men her savner jeg en klarer utvikling for figuren.
Toner ned konfrontasjoner
Heldigvis er Charlotte Rampling som alltid severdig. Det er lett å lese Hannahs smerte i hennes sørgelige øyne og resignerte kroppsspråk. Hun fremstår som et offer for omstendigheter utenfor egen kontroll, men må likevel leve med konsekvensene av dem.
Filmen har flere gode tilløp til dramatikk, men Andrea Pallaoro velger å tone ned alle konfrontasjoner før de egentlig har kommet i gang.
Noen vil kanskje sette pris på en så forsiktig fortellerteknikk, men for min egen del er Hannah en langsom og monoton film som er bare en skygge av hva den kunne ha vært.
