Formen er langt mer interessant enn innholdet i den Oscar-nominerte animasjonsfilmen Loving Vincent, der den nederlandske kunstneren Vincent Van Gogh (1853-1890) står i fokus på flere måter.
Hadde denne historien vært filmet på vanlig vis, ville den vært et ganske tørt og kjedelig drama uten spesielt åpenbar appell. Den har imidlertid et visuelt uttrykk som veier opp for det.
Hver eneste av de 65000 filmrutene er nemlig animert av 125 kunstnere med oljemaling på lerret, som er en unik tilnærming.
Ved å levendegjøre Van Goghs kunst på denne fantastiske måten, blir Loving Vincent en spennende ferd inn i et malerisk univers fullt av sterke farger, skarpe kontraster og mangfoldige figurer.
I Van Goghs fotspor
Historien starter ett år etter at Van Gogh begikk selvmord i 1890. Armand Roulin (Douglas Booth) skal levere et brev skrevet av kunstneren selv, men sliter med å finne den rette mottakeren.
Han reiser til Auvers i Frankrike og møter flere av personene som var i kontakt med Van Gogh i den siste tiden han levde, blant andre Dr. Gachet (Jerome Flynn) og datteren Marguerite (Saoirse Ronan).
Her får Roulin noen opplysninger som får ham til å mistenke at det kanskje ikke var et selvmord likevel.
Anmeldelse: Death Wish er endimensjonal og voldsforherligende underholdning
Flere av Van Goghs kjente kunstverk er representert i filmen, både direkte og indirekte, som eksempelvis de kanskje mest kjente, nemlig Stjernenatt (1889) og Portrett av Dr. Gachet (1890).
Kjennere vil garantert bli henrykte over måten regissørene Dorota Kobiela og Hugh Welchman har gjort ære på kunstneren, og hvordan både store tablåer og små detaljer fra hans arbeider er inkorporert i det visuelle.
Det er mildt sagt imponerende å se hvordan filmen fremstår som en serie levende oljemalerier, med en særegen grov tekstur og et gnistrende fargespill. Det er som om Van Gogh selv er med på å fortelle historien om sin egen lidenskap, sin psykiske tilstand og foranledningen til hans død.
Verdt å oppleve
Denne historien er likevel ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det fortellertekniske bærer preg av en forsiktighet fra regissørenes side med tanke på det tekniske arbeidet. Animasjon med oljemaling er ekstremt tidkrevende og har nok gjort det nødvendig å gjøre de fleste scenene mer stillestående enn i en vanlig film.
Dialogen blir derfor et bærende element, og den blir dessverre fremført tørt og reservert av samtlige skuespillere, som har filmet sine scener foran en greenscreen. Bedre manus og instruksjon kunne kanskje skapt mer engasjerte prestasjoner og gitt historien en sterkere nerve.
Ingenting kan likevel overskygge det faktum at Loving Vincent er verdt å oppleve kun i kraft av å ha et visuelt uttrykk som ikke ligner noe annet.
