*SPOILERADVARSEL – ANMELDELSEN INNEHOLDER HANDLING FRA SESONG 1*
The Handmaid’s Tale var noe av det dystreste, men også beste vi har sett på TV de siste årene.
Margaret Atwoods grunnhistorie, om en framtid hvor kristne fundamentalister har tatt styringen i USA, ble fanget på mesterlig vis av serieskaper Bruce Miller. Kostymer, musikk og fargepalett ble alt møysommelig ført sammen til en helhetlig og uttrykksfull serieverden, med en glimrende Elisabeth Moss i hovedrollen, og en sterk visuell signatur.
I sesong 2 fortsetter historien, rollefigurene, spenningen og den praktfulle estetikken å både fengsle og fenge. Symbolikken er full av visuell finesse, motstanden mot undertrykkelsen er sintere og en del av overgrepene som skildres treffer hardt i magen.
ANMELDELSE: The Handmaid’s Tale S01 – En dyster nytelse
Hevn og undertrykkelse
«Det vil bli konsekvenser» var den beske sistereplikken fra Aunt Lydia (Ann Dowd) i sesong 1, og det var ingen tom trussel fra den forrykte slavebestyrerinnen.
Sesong 2 fortsetter akkurat der vi forlot June Osborne (Elisabeth Moss). Hun er fremdeles en «handmaid» for familien Waterford, fremdeles deres fange og eiendom. Men sammen med de andre rødkledde slavekvinnene, tente hun en motstandsgnist som fortsetter å ulme i starten av sesong 2. June har også fått noen nye kort på hånden, men tvinges raskt ut i en kamp mellom egne interesser og felleskapets behov. Det er mye tap, sorg og lidelse i The Handmaid’s Tale, men serien tar seg tid til noen få hjertelige øyeblikk hvor varmen får bre seg i det ellers gråbleke universet.
Vi får igjen rikelig med tilbakeblikk til tiden før fundamentalistene tok makten. Her er det ikke bare Junes historie vi får flere biter fra. Intoleransen var stor og rammet mange da Gilead-regimet begynte å røre på seg. Her blir Emilys (Alexis Bledel) fortid utforsket gjennom en veldig godt skrevet bakgrunnshistorie som er noe av det tristeste jeg har sett på TV på lenge.
Måten serien dveler ved lidelsene er en av dens styrker. Den viker ikke unna det ubehagelige for å gi oss en mer lettspiselig underholdningsdose, den holder oss i det og høster både nyansert troverdighet og slagkraft fra disse scenene. Men serien må passe seg for å ikke bare vise lidelse for lidelsens skyld. Enn så lenge fungerer den balansen, men ved et par anledninger i starten av sesong 2 merker jeg at volden kan bli noe overdrevet som et stilisert virkemiddel.
ANMELDELSE: Westworld S02 – tidvis helt fantastisk
Noen scener blir som egne malerier
Det åpnes opp flere steder og nye kulisser i sesong 2, blant annet en straffeleir, og nye omgivelser gir både energi til historien og flere motiver som Bruce Miller og gjengen kan spille på.
Serien fortsetter å ta seg flid med komposisjonene og skaper noen kamerautsnitt som blir som egne malerier med stort tolkningsrom.
Enten det er gjennom veldig oppstilte scener hvor kostymer og farger blir brukt for å symbolisere hjelpeløshet og styrke, eller åpne naturlandskap som setter det religiøst motiverte slaveriet i grell kontrast til himmelens åndelige lys, The Handmaid’s Tale dyrker den visuelle kommunikasjonen i filmspråket og får sagt veldig mye med bildene sine.
Det betyr ikke at alle utsnittene kjennes like givende for historien, og når ganske ordinære scener også holdes lenge, blir det seige fortellertempoet en liten tålmodighetsprøve. Men disse langdryge klippene er få, og de ødelegger ikke drivet i sesongåpningen.
Topp 10: De beste seriene fra 2017
Det er en smart, spennende og fantastisk godt laget dramaserie som nå er tilbake, og selv om de første to episodene ikke når helt de samme høydene som sesong 1 på sitt beste, så er det lite som tyder på at kvaliteten er forringet.
Elisabeth Moss er fremdeles gnistrende god i hovedrollen, og dette er fremdeles en serie som evner å skildre mye vesentlig om farene med fundamentalisme, menneskers brutalitet og hvor mye et glimt av håp kan bety i de mørkeste stunder.
The Handmaid’s Tale sesong 2 har premiere på HBO Nordic den 26. april med ukentlige episoder.
