Handlingen av sesong 1 av All Night utspiller seg over én kveld. Det er siste dag på videregående, og samtlige avgangselever skal på den store avslutningsfesten.
Alle drikker alkohol, men ingen blir fulle. Alle er forelsket i noen som ikke er forelsket tilbake. Nerdene er desperate etter å bli husket som populære, de populære er desperate etter å beholde populariteten sin, og alle er innforstått med at tiden på videregående skole er den viktigste tiden i livet.
Jepp. Det er en sånn serie.
Stereotyper
Det nærmeste vi kommer en hovedperson er Deanna – spilt av skuespiller og YouTuber Jenn McAllister. Hun bruker hele sesongen til å synes synd på seg selv. Hun er forelsket i kompisen Fig, som er forelsket i en annen, og føler i tillegg at hun har mistet bestevenninnen Cassie som er alt for opptatt med å henge sine nye venner. Alt er fælt og trist – for henne.
For oss som ser på blir det fort ganske kjedelig. Litt fordi at kjemien mellom Deanna og Fig ikke eksisterer i det hele tatt. Det er nesten fascinerende å se hvor lite karisma Jake Short klarer å ta med seg inn i rollen som Fig.
Deanna, Fig og Cassie akkompagneres selvsagt av en frodig fauna av high school-stereotyper og grupperinger – alle med sin egen historie som vi følger gjennom hele sesongen.
Mens Deanna klager er for eksempel de tre guttene i «nerdegjengen» ute på helt egne eventyr. En av dem har satt seg som mål å få tak i drømmedama, mens de to andre har satt seg som mål å finne drømmedama. Den lesbiske bestevenninnen til Deanna har satt seg som mål å bli sammen med drømmedama, mens den mest populære jenta på skolen har satt seg som mål å bekrefte at hun er drømmedama.
Det blir rett og slett litt for mange litt for enkle historier, som til sammen blir en litt for rotete affære.
Fattigmanns-Community
Den første sesongen av All Night føles som én Community-episode dratt ut over en hel sesong. En ganske kjedelig Community-episode.
Serien forsøker seg på kvikk, snerten dialogutveksling, men hverken manuset eller skuespillerne får det helt til over lengre perioder.
For å la oss bli bedre kjent med figurene tyr manusforfatterne ofte også til enkle løsninger. Helt uprovosert kan «person 1» for eksempel si: «husker du den gangen vi…», oppfulgt av beskrivelsen av en super-spesifikk komisk situasjon, som det er helt umulig at den andre personen har glemt. Person 2 sier: «Jo da, det husker jeg», eller noe til den effekt. Og så forventes det av publikum humrer godt i tynnbarten.
Jeg er veldig usikker på hvor mye humring det kommer til å bli. Ingen snakker slik med hverandre. Det er et forsøk på å gi figurene og forholdene mellom dem mer kjøtt på beinet, men det blir for tynt og kunstig.
Jeg lo
Jeg lo. Tre ganger. På ti episoder. Det er i utgangspunktet ikke nok for en humorserie.
Serien fenger meg bedre mot slutten av sesongen, enn den gjorde i starten – og hever det endelige inntrykket fra «direkte dårlig» til «kjedelig og uinteressant». Dette kan være fordi figurene utvikler seg og at historiene tetner seg til – men det kan også være et tilfelle av Stockholm-syndromet, som jo kan være en bivirkning av bingewatching.
Jeg klarer ikke riste av meg mistanken som slo meg under første episode. At hele denne sesongen kunne vært kuttet ned til én eller to episoder, om fortellerkunsten hadde vært hakket hvassere.
Det er tvilsomt at bitre journalister som pusher 30 er serieskaper Jason Ubaldis ønskede målgruppe, men jeg er usikker på hvem denne serien kommer til å treffe.
Har du aldri sett en high school-film eller -serie i ditt liv, så vil All Night kanskje være rene oppvåkningen. Har du sett en high school-film eller -serie før, så har du også sett denne.
All Night er tilgjengelig på HBO Nordic fra og med 12. mai.
