Det mest overraskende med Ordets makt er på mange måter at jeg liker den.
Filmen gjør nemlig ikke mye nytt. Historien lener seg tungt på en oppskrift vi drar veldig godt kjensel på, og filmen står flere ganger i fare for å gå i diverse klisje-feller.
Den klarer heldigvis akkurat å unngå dem.
I tillegg klarer sterke skuespillerprestasjoner, et svært sjarmerende rollegalleri, og et gjennomgående humoristisk glimt i øyet å distrahere fra de mange velkjente formlene som er i sving, og gir til slutt en fin helhetsopplevelse.
Handlingen
Filmen følger Neila, en arabisk jente fra en fattig drabantby utenfor Paris. Vi møter henne på vei til første dag på universitetet. Hun har kommet inn på et anerkjent jusstudium, og er på vei til forelesning med den berømte foreleseren og retorikeren Pierre Mazard.
Hun kommer fem minutter for sent inn i den enorme forelesningssalen. Mazard legger merke til henne, og bestemmer seg for å gjøre et nummer ut av det. Dels for å demonstrere ordets makt overfor studentene sine, og litt fordi han rett og slett har lyst, skjeller han ut Neila for å komme for sent.
De to krangler litt, og Neila svarer fint for seg, før Mazards tirade tar en rasistisk vending.
Hele seansen blir filmet av dusinvis av smarttelefoner, og blir snart en viral hit. Universitetet må redde ansikt. De bestemmer at Mazard skal ta nettopp Neila under sin vinge, og trene henne opp til å representere universitetet i en prestisjetung nasjonal retorikk-konkurranse.
Sammen begir de seg ut på en reise gjennom talekunstens verden, til tross for at de hater hverandre. Samtidig også motvillig klar over at de trenger hverandre.
Er det en treningsmontasje i denne filmen?
Jepp, det er en treningsmontasje i denne filmen. Jeg mistenkte det fra start, og humret litt for meg selv da jeg fikk det bekreftet. Det hører jo strengt tatt med i enhver «motvillig lærer trener opp tilsynelatende håpløs elev til den store konkurransen»-historie.
Og montasjesekvensen er ikke det eneste man greier å forutse løpet av filmens 95 minutter lange spilletid. Til tider føles historien litt som en fransk Good Will Hunting. Andre ganger som en fransk Dead Poet Society. I et og annet øyeblikk som en fransk Karate Kid, til og med. Med mindre karate, riktignok.
Man har liksom sett, hørt og følt det før.
Men det er først og fremst skjelettet i fortellingen som er forutsigbart. Det regissør Yvan Attal har klistret utenpå skjelettet er faktisk ganske fornøyelig. For selv om vi skjønner hvilken historie vi er i ferd med å høre, fortelles den på en sjarmerende og effektiv måte.
Og i tillegg er det jo et velkjent faktum at enhver film blir bedre med en velrettet fornærmelse og en alkoholisert fransk hverdagsrasist.
Kjemi til å ta og føle på
De fire fremste årsakene til å få med seg denne filmen er figurene Neila Salah og Pierre Mazard og skuespillerne Camelia Jordana og Daniel Auteuil som portretterer dem.
Jordana viser en herlig bredde i skuespillet sitt. Man får oppriktig vondt av henne i filmens mørkeste øyeblikk. Likedan lyser hun fullstending opp lerretet når hun smiler lurt, eller når hun støtt og stadig må prøve å fortrenge en barnslig latterkrampe, takket være Mazards uortodokse undervisningsregime.
Jeg faller for Neila med en gang. Det er både underholdende og til tider herlig ubehagelig å se henne navigere og sjonglere seg gjennom to vidt forskjellige verdener. Måten forholdet mellom Neila og bestekompisen/avstandsforelskelsen Mounir utvikler seg på er også et fint krydder i historien.
Men det viktigste er forholdet mellom Neila og Mazard. Og her er kjemien til å ta og føle på. Spesielt moro blir det når Daniel Auteuil for alvor viser at han behersker den vanskelige kunsten å spille en troverdig drittsekk.
Det er en fryd og en nytelse å se den aldrende ordsmeden Mazard brøyte seg fram gjennom en moderne hverdag. Som en rest fra en svunnen tid – blottet for både politisk-, sosial- og all annen korrekthet – svinser han fra fornærmelse til fornærmelse, og legger igjen et sammenhengende spor av ukomfortable sosiale situasjoner hvor enn han går. Det er stor underholdning.
«Blås i sannheten!»
Ordets makt handler, som tittelen kanskje tilsier, om ord. Og heldigvis holder dialogen mål. De mange litterære referansene og svulstige fremmedordene som brukes er enkle nok til å ikke virke ekskluderende, men samtidig snevre nok til å overbevise.
Den evinnelige kjeklingen mellom Neila og Mazard er et høydepunkt. Men også i dialogen er det et element av forutsigbarhet som legger en liten demper på nytelsen. Enkelte sitater man hører tidlig i filmen, skjønner man med en gang at kommer til å vende tilbake mot slutten.
Sitatet som går igjen flest ganger er: «Blås i sannheten! Det viktigste er å ha rett.»
Og selv om det er interessant å se hvordan dette utsagnet forandrer betydning for både Neila og Mazard utover i filmen, slipper vi ikke unna at det enkelte ganger blir litt kunstig og litt… vel, forutsigbart.
Men som jeg alltid sier: «Blås i forutsigbarheten. Det viktigste er å kose seg.»
