Fargene er sterke, budskapet er krystallklart og energien er skrudd til full dunderhonning i Bien Maja – Honninglekene.
Dette er en barnefilm som kombinerer idrettskomedie og animert slapstick med en lettfattelig historie om vennskap og lagarbeid – ispedd en bitteliten dose arv og miljø.
Animasjonsfilmen blir aldri spektakulær i sitt visuelle uttrykk og den prøver aldri å bryte ut av sin trygge feelgoodformel. Men med brede smil, fornøyelige norske stemmer og flere minneverdige dyrevenner så blir dette en underholdende kinotur for de minste.
ANMELDELSE: Bien Maja på eventyr – Vil fenge de aller yngste
Et kappløp med mye på spill
Mange kjenner bien Maja, som har sine røtter fra en tysk barnebok fra 1912, fra både TV-skjermen og den forrige kinofilmen Bien Maja på eventyr (2015).
Denne gangen er det hele vinterens spisskammers som står på spill da hovedstaden, med den arrogante hertuginnen i spissen, krever inn halvparten av matforrådet til Majas kube.
Fortvilet stikker Maja til storbyen for å hindre denne plyndringen, men der ender hun opp i en svært klebrig situasjon. Hertuginnen lar Maja, og et lag rasket sammen av tilsynelatende utskudd, kjempe for maten i de store Honninglekene. Vinner Maja, får de beholde honningen. Taper hun, blir det sultkatastrofe.
Herfra og ut serveres vi en tettpakket underdogkomedie etter enkleste idrettsfilmoppskrift – treningsmontasjer inkludert. Filmen gjør aldri bruk av det alvoret som sultrusselen faktisk innebærer, den er for lettbent til det. Men regissørene Noel Cleary, Sergio Delfino og Alexs Stadermann klarer å gjøre noen poeng ut av hvordan gamle sår skaper utrygghet og sjalusi som forplanter seg og korrumperer både de mektige og de små.
Maria Mena imponerer
Bien Maja – Honninglekene mangler den visuelle finessen og originaliteten som kjennetegner de beste animasjonsfilmene, det være seg fra Disney, Studio Ghibli eller de andre store animasjonsstudioene, men på stemmesiden treffer den veldig godt.
Scott Maurstad har truffet veldig godt med oversettelse, instruksjon og stil på de norske stemmene. Siri Nilsen har et lekende og energisk nærvær som stemmen til Maja, og stikker seg tydelig fram som et naturlig og likendes midtpunkt i et rollegalleri som etter hvert vokser seg ganske stort.
Der svinger det også godt av de kvikke maurene Arne (Fredrik Paasche) og Bjarne (Scott Maurstad) og Jens Kristian Hval Groven treffer jovialt godt som den reserverte matmonsen Willi.
Det er likevel Maria Mena som stjeler showet. Hun imponerer som den keitete og lett misantropiske edderkoppen Edda. Figuren bringes til live på norsk med knallgod timing, en avslappet troverdighet og massevis av personlighet. Mena må gjerne få gjøre større roller i framtiden!
