Det er mye som lover godt ved Succession. Et sjangerfriskt mediemoguldrama fra HBO skapt av Jesse Armstrong som har skrevet satire for både Peep Show og The Thick of It. Med Will Ferrel som medprodusent, Anchorman-regissør Adam McKay i registolen på piloten og veteran Brian Cox som grinete patriark.
Og det er da også både veldig morsom kleinhet og velskrevne intriger på menyen når vi følger den ganske så ufordragelige Roy-familien i sin kamp om makt og penger. Men i en serieverden med haugevis av velproduserte dramafavoritter, så sliter Succession litt med å utmerke seg.
Kvaliteten er gjennomgående høy og humorhøydepunktene er minneverdige. Likevel, etter fire av ti episoder er det ingenting som griper tak i meg nok til at jeg blir hekta på dette familieoppgjøret.
ANMELDELSE: Westworld S02 – Mørkere, blodigere og tidvis helt fantastisk
Når papsen tviholder på makten
Logan Roy (Brian Cox) er en mediemogul etter verste oppskrift. Et usympatisk rasshøl full av skitne hemmeligheter som ikke skyr noen midler for å holde seg på toppen av næringskjeden.
Da helsen hans begynner å svikte, tvinger det fram noen endringer i familieselskapet. Men siden både kona, alle barna og egentlig hele resten av rollegalleriet består av opportunistiske, grådige og selvsentrerte kjipinger, så er det på ingen måte rolig sjø på horisonten for familiebedriften.
Her er det ingen umiddelbare helter å heie på. Her serveres vi et rollegalleri av manipulerende egoister som har blitt kraftig korrumpert av enten makt eller fordelene med å bli født med sølvskjeen godt nede i halsen.
Gjennom effektiv bruk av konflikter og komikk får Jesse Armstrong vist fram et grelt bilde av råskapen og den forflatende forretningslogikken som skjuler seg oppe i skyskraperne på Manhattan. Det gjør dette til en tidvis forfriskende annerledes dramaserie. Men den er også lite original i de store plottlinjene, og når vi serveres slitte montasjer av rikingers morgenritualer så oppleves serien litt traust.
Manusteamet prøver glimtvis å servere noen skarpe observasjoner av den moderne mediebransjens utfordringer. Her treffer den helt ok, men «ok» blir litt skuffende slapt til å være laget av så erfarne komediefolk. Sammenlignet med en serie som HBOs egen Silicon Valley er det merkbar nivåforskjell på både poengene og vitsene.
ANMELDELSE: The Handmaid’s Tale S02 – holder på både stilen og intensiteten
Har humorpotensial
Det er lett å kjenne igjen Adam McKays gode blikk for hva som skjer når voksne mennesker oppfører seg som kranglete barn i denne møteromstunge serien.
Her sprutes det sæd på kontorvinduer, det bannes høyt og dårlig i superkleine forretningssamtaler og en god del av relasjonene bygges opp etter god mobbeoffer/bølle-dynamikk som lener seg på klassisk skolegårdsstil.
Men selv om denne kleine overdrevne humoren er artig, og vokser seg bedre utover i serien, så forblir den et reservert grep som ikke får lov til å blomstre til den galskapen som virkelig ville gitt Succession et saftig særpreg.
Dette er først og fremst en tradisjonell og ganske såpete familieforettningshistorie som sikter seg inn på et publikum som har storkost seg med titler som Bloodline, Trust og alt fra Alan Ball. Og som også har et godt øye til både Lannister- og Bluth-familien.
Det betyr at Succession vil treffe godt hos mange. Men med mindre den tar seg opp flere hakk i andre halvdel, så blir ikke den mediemaktglade Roy-familien en del av TV-serieadelen for min del.
Succession har premiere på HBO Nordic mandag 4. juni med ukentlig episoder. Denne anmeldelsen er basert på 4 av 10 episoder.
