Av og til skjer det. En serie du ikke har hørt om dukker opp i din foretrukne strømmetjeneste. Du setter på den første episoden bare for å se hva det er – plutselig er klokka tre på natta og du har nesten sett ferdig hele sesongen.
Jeg elsker når det skjer, og det var akkurat slik jeg oppdaget Good Girls da Netflix lanserte serien i forrige uke uten forvarsel.
Serien tar oss med til en av Detroits forsteder, der mødrene Beth, Ruby og Annie, spilt av Christina Hendricks (Mad Men), Retta (Parks and Rec.) og Mae Whitman (The Perks of Being a Wallflower, The DUFF), kaster seg ut i et kriminelt liv for å holde hodet over vannet.
Dette er en lun og artig komedie som ikke er redd for å stjele fra andre serier i passende sjangre, litt Breaking Bad, litt Frustrerte fruer, litt Weeds, men som likevel underholder med snert og egenart fra start til slutt.
Filmanmeldelse: «Ant-Man and The Wasp» – Solid sommermoro for superheltfansen.
Raner pengevasken
Serien innledes med at de tre venninnene har hvert sitt pengeproblem.
Beth sin mann har vært utro og rota bort alle penga – de kan miste huset. Annie må hyre inn en advokat for å slåss for foreldreretten til dattera, mens Rubys datter trenger en ny nyre.
Noen har kanskje lekt med tanken hvis man har havna i økonomisk uføre, men Beth og Co. tar grep! De bestemmer seg for å rane den lokale dagligvarebutikken, den er jo uansett forsikret.
Men når det viser seg at butikken i tillegg er et pengevaskeri for den hardbarka gjengen til den mystiske Rio (Manny Montana), kommer damene i trøbbel.
Rio er ikke en fyr som tar lett på å bli rana. Dermed havner de tre snille pikene for alvor ned en kriminell sti de ikke kan forlate, og sirkuset er i gang.
God dynamikk på skjermen
Og for et trivelig sirkus det er. Jeg trives virkelig i selskapet til Hendricks, Retta og Whitman. De har en god dynamikk og utfyller hver sin rolle i gjengen godt.
Beth er den flinke husmora som heller vil leve farlig, Annie er alenemoren som ikke har livet på stell og Ruby er den livlige, men strenge dama som jobber på den lokale diner’n.
Hver og en av dem er kanskje en klisje, men sammen fungerer de såpass godt at jeg koser meg hele veien.
Mae Whitman er superartig som Annie, som leverer sine ironiske kommentarer med perfekt komisk timing. Retta er nydelig som den tøffe, men godhjertede Ruby, som ikke tar dritt fra noen.
Reno Wilson, som spiller Rubys mann Stan, er en herlig bifigur som bidrar til mye hjertevarme underveis.
Christina Hendricks gjentar til en viss grad sin Mad Men-figur Joan med Beth, samtidig som hun har et ørlite snev av Walter White i seg.
Umulig å skru av
I likhet med Breaking Bad tar serien opp konflikten rundt det å bli kriminell fordi man må, og å fortsette med det fordi man vil. Bare i en ekstremt lystigere og lysere variant som aldri er i nærheten å oppnå den samme dramatiske nerven.
Det er her serien er på sitt mest ujevne, fordi den aldri tør ta steget helt ut. Men det er emosjonelt tankegods å hente også i Good Girls.
Rubys problemer med datterens sykehusregning gir oss for eksempel flere vonde og såre scener, som får meg til å kjenne litt ekstra på takknemligheten for at vi bor i et land som Norge.
Men Good Girls er på sitt beste når den lar seg selv være den lettbeinte underholdningen jeg trenger når jeg vil se en «40-minutter» mens jeg spiser.
Så var det riktignok umulig for meg å skru av etter middagen, men det får bli mitt eget problem. Jeg gleder meg allerede til sesong to!
