Hotell Transylvania-filmene har vært populære, men også ganske ordinære familiekomedier.
Mye av den animerte slapsticken og et knippe av rollefigurene har vært god underholdning (jeg digger Wayne og varulvfamilien), men både handlingen og mange av vitsene har vært av den drygt enkle sorten.
Og formelen gjentar seg i film nummer tre. Et referansegodt anslag fører raskt til et veldig forutsigbart plott. Det blir aldri direkte kjedelig, men det går altfor lenge mellom de virkelig morsomme poengene. Og er du allerede lei filmseriens DJ-vitser, bør du styre unna denne.
ANMELDELSE: Ant-Man and the Wasp – lystig superheltaction
Monstere på cruise
Drac har blitt litt ensom i sin tilværesle som bestefar og hotellbestyrer, og det lokker han til å prøve seg på nettdating. Da en uheldig sveiping fører til en far/datter-misforståelse, ender visa med at Mavis bestiller et feriecruise for hele familiene og alle deres nærmeste venner.
Dermed er det duket for nye kulisser hvor varulvunger, gigantiske kjæledyr og diverse monstre får utfolde seg i basseng, på buffé og på soldekk.
Men dette er ikke bare en ny lekeplass for gamle vitser. Draculas gamle nemesis Van Helsing har nemlig fått ferten på monsterferiegjestene, og han har skumle planer.
Dessverre er ikke spenningsdelen av manuset spesielt godt utviklet. Dette er en jakthistorie full av gamle triks. Og at filmskaper Genndy Tartakovsky låner kraftig fra både Indiana Jones og diverse femme fatale-filmer forsterker bare følelsen av at dette er et eventyr vi har sett mange ganger før.
Markedstilpasset monstermoro
Dette er en animasjonsfilm som tar natten på alvor med mye visuelt snadder. Og enten det er Adam Sandler, Selena Gomez og Andy Samberg eller deres norske kolleger Christoffer Staib, Selma Joner og Scott Maurstad som står for stemmene, så er det masse liv og smittende energi i rollegalleriet. Men det blir aldri mer enn greit hyggelig og harmløst selskap.
Hotel Transylvania-serien har alltid hatt en eim av markedstilpasset mainstreamunderholdning over seg. De tør ikke leke for mye med den sorte humoren, og filmene mangler følelsesregisteret, stemningen og oppfinnsomheten som for eksempel Monsterbedriften og Adams Family brakte til sjangeren «barnevennlig monstermoro». Og selv om publikumstallene har vist at Drac og gjengen gjør det de er skapt for å gjøre, så gjør de det ikke med den samme sjarmen og spenningen som for eksempel grusomhetskonkurrentene i Grusomme meg-universet bringer til kinomørket.
For barn som liker at det går fort, høyt og fargerikt for seg er dette en film som leverer en grei underholdningsdose i sommer. Men ikke forvent den store opplevelsen – dette er samlebåndsmoro som hele familien har sett før.
Denne anmeldelsen er basert på den norske versjonen i 2D.
