Det er vanskelig å ikke kjenne på plastikksmaken når en ser Midnight Sun. Regissør Scott Speer sikter på den sårheten som gjorde filmer som The Fault in Our Stars og Me and Earl and the Dying Girl til minneverdige filmopplevelser om unge mennesker med dødelige sykdommer. Men hans nyinnspilling av den japanske navnebroren Midnight Sun (2006) blir en kunstig variant.
Den sjeldne hudsykdommen Xeroderma Pigmentosum (XP) blir ikke utforsket, den blir bare brukt til å rope «hun kan dø altså» med store bokstaver. Kjærlighetshistorien er av enkleste Hollywood-oppskrift, og budskapet om at «det er bedre å ha levd enn å ikke ha prøvd» serveres på helamerikansk vis der reklamevibben henger tykt over både putekrig, «timelapse»-videoer og datemontasjer hvor rockebandet spiller playback med feil instrument.
Filmen er ikke dårlig laget, og den vil nok fungere greit for dem som digger klissete tenåringsromantikk, men den markedstilpassede stilen gjør at filmen er ribbet for både egenart og ekte følelser.
Outsiderprinsessen og kjekkasen
18 år gamle Katie (Bella Thorne) har levd på utsiden hele livet. Hun mistet moren i en bilulykke da hun var liten, og hun har en sykdom som gjør at hun kan dø hvis hun blir truffet av solas UV-stråler.
Det betyr at hun bare kan være ute om natta. Hun har fått all sin undervisningen fra papsen, bestevenninnen Morgan (Quinn Shephard) kommer på besøk for å henge hver kveld og Katie bruker resten av fritiden på å klimpre ut selvlagde poplåter på kassegitaren sin.
Så en natt møter hun småbyens kjernesunne kjekkas Charlie (Patrick Schwarzenegger). De begynner å date. Men Katie vil ikke fortelle Charlie om sykdommen, og etter hvert som sommerforelskelsen blomstrer blir det vanskeligere og vanskeligere å forklare hvorfor de bare kan møtes om kvelden.
Disse klassiske kjærlighetsintrigene fungerer ganske greit, og gir filmen en lystig energi. Men denne forsvinner raskt da en meget brå plottvending endrer kulissene fra lun kveldsdating til sykehus.
Schwarzenegger Jr. har ikke fars karisma
Bella Thorne og Patric Schwarzenegger er begge unge vakre skuespillere som har øvd inn standardpakken av Hollywoods reaksjonsmønster for sjangeren tilskrudd datekomedie. Smil sjenert, stotre kleine bortforklaringer og se hverandre dypt inn i øynene.
Det fungerer greit nok i filmens første halvdel, som er en helt ordinær og ganske så sukkersøt high school datefilm, men når dramatikken skrur seg til, så sliter begge skuespillerne med å levere ektefølt drama og sårhet.
Patric Schwarzenegger er en skuespiller vi nok får se mer til framover, men han viser lite i denne filmen som vitner om at han har samme karisma og tilstedeværelse foran kamera som pappa Arnold.
Skuespillerne hjelpes ikke av at manuset ikke evner å ta sykdommen XP på særlig alvor – den blir bare brukt som en slags Askepott-regel om at Katie må være hjemme før soloppgang, før den ender i generiske behandlingsscener på klinikken. Og måten filmen hele tiden går for den tårevennlige feelgood replikken, gjør at det er lite rom for rollegalleriet til å spille ut noe annet enn de enkleste emosjoner.
Midnight Sun vil kanskje fungere greit som selskap til kinodaten i sommer, men i kategorien romantiske tenåringsdrama er dette en forglemmelig lettvekter.
