De siste ti årene har Dwayne “The Rock” Johnson nærmest blitt synonymt med sjarmerende actionhelt. Han har som regel spilt rollefigurer med glimt i øyet og en artig kommentar på lager, og jeg har likt den varianten av The Rock.
Med Skyscraper ser det ut til at Johnson forsøker seg på en mer seriøs rolle, noe som er merkelig med tanke på at dette er den mest tullete actionfilmen jeg har sett på en stund.
Dette er en actionfest som visuelt sett gjør seg på kino, men som er for tam og tar seg selv for høytidelig til at det blir særlig underholdende. Når jeg ler, ler jeg av filmens mange usannsynligheter, ikke av forsøkene på humor.
Filmanmeldelse: «Rampage» – Stort sett gøyal smadrefest.
Supertrøbbel i superbygning
Skyscraper handler om en superrik fyr som bygger en superhøy bygning med et supersikkert brannsystem. Så ansetter han en supersterk sikkerhetskonsulent, men så går det selvfølgelig superskeis. Skyscraper er derimot ikke så veldig super.
Johnson spiller Will Sawyer, en tidligere marinesoldat og HRT-agent hos FBI, som får i oppdrag å vurdere sikkerheten i verdens høyeste bygning, 240 etasjer høye The Pearl i Hongkong.
Når det viser seg at Sawyer bare er en brikke i et spill for å ødelegge den gigantiske skyskraperen er det allerede for sent. Familien hans er fanget i 96. etasje i bygningen som er blitt påtent og nå står i lys lue.
Dermed må Sawyer trosse eventuell høydeskrekk, klatre 96 etasjer opp, komme seg forbi et inferno av flammer og redde familien – og ja, han har forresten amputert det ene benet og går med protese.
Hverken fugl eller fisk
Skyscraper er både skrevet og regissert av Rawson Marshall Thurber, fyren bak Dodgeball og We’re the Millers, og som sist jobba med Johnson på Central Intelligence.
Dette er med andre ord en filmskaper som for det meste har jobbet med ganske enkle komedier, og han mestrer ikke overgangen til det som forsøker å være mer seriøs action.
For Skyscraper er hverken fugl eller fisk. Det er noen vittige onelinere her, men det blir aldri ordentlig morsomt. Og det er lagt opp til at Johnson skal få utfolde seg som dramatisk skuespiller, men historien gir ham ikke nok å spille på.
I starten av filmen får vi en fortelling om tap og svik, vi får små glimt av Sawyers usikkerhet rundt jobben og utover i filmen er det hans kjærlighet for familien som skal gi den nerve.
Men ingen av disse elementene utnyttes til det fulle, og ut ifra trailermaterialet kan det se ut som om scener som kunne styrket historien er klipt ned til fordel for mer action.
Filmanmeldelse: «San Andreas» – Bare Dwayne Johnsons biceps kan overskygge effektene.
Ufrivillig morsom
Skyscraper er en helsprø actionfilm i den forstand at alt som skjer er fullstendig usannsynlig.
Hadde vi hatt en Johnson med sin sedvanlige sjarm i hovedrollen ville den nok sluppet unna med mer. Men når Johnson helt uten ironisk distanse stiller seg opp i sitt villeste muskelspenn for å holde en bro oppe med sine egne armer, så er det intet annet å gjøre enn å le høyt.
Og det gjør jo litt vondt når det ikke er meningen at det skal være morsomt. Det er tydelig at The Rock er fan av John McClane, men til tross for en god gaffavits så holder det ikke mål – se Die Hard isteden.
