Den store stygge reven er en fransk animasjonsfilm som med stor fortellerglede byr på noen herlig vridde og festlige fortellinger fra bondelandet.
Humoren er tidvis mørk, og dette er et godt stykke unna Disney og Hollywood i både strek og lynne. Det er bare supert, for på sitt beste er dette original og raffinert komikk som vil glede både liten og stor.
Filmen leker også med en episodisk struktur, men der treffer ikke filmskaperne Benjamin Renner og Patrick Imbert like godt. Til tross for et fiffig metagrep, så oppleves dette som tre episoder av en serie, og ikke en helhetlig film. Og dessverre er det bare de to første episodene som virkelig fenger.
ANMELDELSE: Hotell Transylvania 3 – Samlebåndsmoro
Masse gøy på landet
Filmen er bygd opp som en teaterforestilling hvor vi presenteres for tre dyrehistorier med overlappende rollegalleri. Alle satt til den samme bondegården.
Historiene tar utgangspunkt i en tegneserie laget av regissør Benjamin Renner. Her er vakthunden en latsabb, hønen er handlekraftig, kaninen er en dumdristig skravlebøtte og grisen er en overbeskyttende skeptiker. I buskene rundt lurer en kynisk ulv og en feig rev.
Her brukes en enkel, særegen og uttrykksfull strek til å skape fjollete situasjonskomikk og slapstick hvor det lekes med dyrenes instinkter og deres karikerte kjennetegn.
Historiene starter med enkle oppgaver som eskalerer kraftig via forviklinger og klønete anstrengelser. Her klarer Renner og Imbert stort sett alltid å bygge videre på sine egne påfunn på måter som gjør at handlingen sklir ut på fantasirikt vis – alt tuftet på tegnefilmens deilige usannsynligheter.
Det er også mye artig for ørene. Mange av vitsene lener seg på en dynamisk lydside som ofte får fram et ekstra lag av overraskelse i komikken. De norske stemmene, som inkluderer glimrende prestasjoner av blant andre Siv Klynderud, Bjørn Eivind Aasland, Scott Maurstad, Espen Sandvik og Stian Presthus, er i stor grad også med å skape moroa med kjappe replikker og masse sjarm. Min personlige favoritt er en kledelig underspilt ulv stemmesatt av Ivar Nergårds ru røst.
ANMELDELSE: Ulvehunden – Flott tegnefilm
Bedre som serie enn film
Filmens tredelte form er både en styrke og en svakhet for Den store stygge reven.
Det å bruke teaterforestillingen som ramme lar dyrene bryte den fjerde veggen og henvende seg direkte til publikum i salen. Det skaper en nærhet til de yngste i publikum og gir noen humreverdige trefninger mellom dyrene som skuespillere – en morsom kontrast til samspillet de har i sine roller på bondegården.
Kortformatet fungerer også veldig godt for de to første historiene, som tør å gå fullt inn for noen helsprø handlingstråder som har masse kreativ energi, men som neppe hadde holdt i spillefilmlengde.
Men den siste historien holder ikke samme nivå. Dette er en mer forutsigbar og tradisjonell julefortelling som tyr til slitte referanser og mangler den samme iderikdommen og vridde perspektivet som løftet de to første historiene til å være noe mer enn enkle eventyr.
Renner og Imbert klarer heller ikke å bruke teaterrammen til å binde sammen historiene på en måte som løfter de til en helhet i hverken handling eller tematikk. Rammen blir bare en enkel måte å forklare at det kommer tre episoder på. Jeg mener disse historiene hadde vært bedre egnet som en serie enn presset sammen som en helaftens kinofilm.
På sitt beste er Den store stygge reven likevel en festforestilling for både store og små. Og hvis du er glad i sprudlende animasjonsmoro, så er dette absolutt en kinoanbefaling.
