Megalodon (også kjent som The Meg) tilhører en spesifikk filmsjanger som dukker opp med jevne mellomrom. Dette er nemlig en vaskekte haithriller!
Regissør Jon Turteltaub (National Treasure, The Sorcerer’s Apprentice) og actionhelten Jason Statham (Transporter-, The Expendables- og de siste Fast & Furious-filmene) velter seg i velkjente sjangerklisjeer helt uten ironi, og det fungerer faktisk mye bedre enn man kunne vente.
Det er jo ingen skam å lage enkel og upretensiøs moro for massene, og når det er så velgjort og underholdende som dette, overser man glatt historiens logiske brister og lettvinte omgang med livet, døden og kjærligheten. Av og til holder det med en imponerende stor hai!
Kaos og ødeleggelse
En liten ubåt fra en forskningsplattform i Sørkinahavet blir satt ut av spill på havets dypeste bunn. Dykkereksperten Jonas Taylor (Jason Statham) blir tilkalt for å redde besetningen.
Ikke alle på plattformen stoler helt på ham etter en tidligere redningsoperasjon som kun var delvis vellykket. De tror heller ikke på hans teorier om at noe stort svømmer rundt der nede.
Det skal imidlertid vise seg at det dreier seg om en Megalodon, en enorm hai som man har trodd døde ut for to millioner år siden.
Anmeldelse: A Prayer Before Dawn er en ubehagelig god fengselsfilm
Filmen er best når den store haien får skape kaos og ødeleggelse, noe den gjør med stadig tettere mellomrom, etter hvert som den beveger seg mot et eksplosivt klimaks.
Regissør Turteltaub sørger for at handlingen drives fremover med akselererende tempo, gode effekter og nok heltedåder til å fylle kvota for actionglade kinogjengere.
Jason Statham har alltid vært bedre på enkel action enn ironisk humor, og derfor er det til filmens fordel at den unngår de store komitaktene, og heller kjører et mer rettlinja og handlingsmetta løp.
Har stilen inne
Megalodon bruker i stor grad den samme type virkemidler som vi har sett i blant annet Deep Blue Sea, 47 Meters Down, Open Water, The Shallows og haifilmen over alle, som selvfølgelig er Haisommer. Tittelfiguren brukes sparsommelig i små glimt, helt til den får vise seg i all sin digitale prakt i Tom Sterns nydelige scopebilder.
I tillegg er produksjonsdesigner Grant Major (Ringenes Herre-trilogien) åpenbart inspirert av de futuriske omgivelsene fra 1980-talls-filmer som Leviathan, Deep Star Six og, ikke minst, James Camerons The Abyss (og når skal den egentlig få en Blu-ray-release???).
Persongalleriet i sistnevnte har kanskje lagt grunnlaget for det fargerike mannskapet som er samlet i Megalodon, blant andre Ruby Rose, Rainn Wilson, Cliff Curtis og islandske Ólafur Darri Ólafsson. Filmen har altså stilen inne med god margin!
Anmeldelse: The Darkest Minds er en uoriginal og repeterende sjangerfilm
Filmen er finansiert med amerikanske og kinesiske penger, og persongalleriet består derfor av figurer fra begge land. Det er det selvsagt ikke noe galt med, bortsett fra at det av og til blir tonale kulturkrasj mellom amerikansk overmot og kinesisk sentimentalitet.
Manusforfatterne Dean Georgaris, Jon Hoeber og Erich Hoeber har også skrevet inn visse elementer fra Steve Altens roman Meg for å utdype noen av figurene, men hverken far og datter-forholdet mellom Zhang (Winston Chao) og Suyin (Bingbing Li) eller det mulige kjærlighetsforholdet mellom sistnevnte og Jason Stathams hovedrolle blir mer enn likegyldig fyllstoff mellom effektfulle actionsekvenser.
Og når det skjer dramatiske ting med noen av filmens figurer, henger ikke de overlevende så lenge med geipen før humøret er på topp igjen. Dette er ikke en film som etterstreber realisme. Megalodon vil aldri kunne omtales som et kunstnerisk mesterverk, men det har selvsagt heller ikke vært målsettingen. Her skal det underholdes, og det gjør filmen godt!
