Når A Discovery of Witches begynner å rulle på HBO Nordic 15. september, er det nok en gang ulovlig kjærlighet mellom vampyr og “varmblodig” som skal i vinden.
Serien, som er produsert for den britiske TV-kanalen Sky One, er som en salig blanding av Twilight, True Blood og The Originals, ispedd en dæsj Harry Potter.
A Discovery of Witches bringer altså intet nytt til bordet, men baserer seg på gamle klisjeer som har blitt gjort bedre en rekke ganger tidligere. Tidvis er den faktisk så lik Twilight at det nesten blir parodisk.
Men hvis du nå engang er fan av av slike eventyr, så kommer du til å kose deg med dette også.
Heksa som ville bli professor
Serien er basert på boka med samme navn fra 2011, den første i All Souls-trilogien til forfatter Deborah Harkness.
Eventyret tar oss med til Oxford, der Diana Bishop (Teresa Palmer) er en anerkjent professor i vitenskapshistorie, på tross av sin unge alder. Hun er tilfeldigvis også heks, men på grunn av traumer fra barndommen prøver hun å leve et normalt liv uten sine magiske evner.
Det skal selvfølgelig vise seg at det er lettere sagt enn gjort. Et møte med et gammelt manuskript, bortgjemt i det berømte Bodleian-biblioteket, vekker uante krefter til live.
Det er mange som vil slå klørne i dette mystiske manuskriptet, blant annet Matthew Goode (Downton Abbey, The Good Wife) i rollen som vampyren Matthew Clairmont. Dermed bringes Diana ansikt til ansikt med den magiske verdenen hun hele sitt liv har prøvd å unngå.
Velkjent vampyrkjærlighet
Jeg er en storforbruker av fantasy, både i film, serie og bokformat. Jeg elsker Twilight (den første filmen), og synes vampyrer er kjempespennende. Derfor var det med stor iver jeg gjøv løs på de fire første episodene av A Discovery of Witches.
Første episode bygger effektivt opp spenningen rundt den eldgamle boka Diana finner, og i starten føles serien litt som et Indiana Jones-eventyr der vi er på leting etter gamle skatter i biblioteket.
Men vi svinger raskt over til det serien virkelig dreier seg om, nemlig møtet mellom Matthew og Diana. Den høye, mørke og relativt kjekke vampyren er først kun ute etter Diana på grunn av manuskriptet, men deretter dukker den ubeskrivelige lysten opp.
Slik som da Edward Cullen møtte Isabella Swan for første gang får Matthew en enorm tørst etter Dianas blod, noe som ser ut til å være en pirrende tanke for Diana – kjærlighetshistorien er i gang…
Null kjemi
Og det er nettopp en kjærlighetshistorie A Discovery of Witches egentlig er.
Storpolitisk maktkamp mellom hekser, demoner og vampyrer, et gammelt mordmysterie, en magisk bok, folk med onde hensikter – alt er staffasje for fortellingen om Diana og Matthew. Heksa og vampyren som forelsket seg, selv om “interspecies relationships” er forbudt.
Jeg er ikke den som sier nei takk, til en god kjærlighetshistorie (ei heller en halvdårlig en), men det fordrer at kjemien er på plass og det er den dessverre ikke i de første episodene av A Discovery of Witches.
Teresa Palmer er ikke spesielt engasjerende i rollen som Diana, og det er ikke et fnugg av lidenskap å spore mellom hun og Matthew Goode. Når det første kysset faller virker det derfor overhodet ikke troverdig.
Men koser meg, læll
Det er også en haug med andre ting å plukke på hos A Discovery of Witches. Serieskapernes trang til å matche alle blåfarger i bildet med øyenfargen til Teresa Palmer, at det alltid er soloppgang eller solnedgang (selv midt på dagen), slik at hvert eneste bilde ser ut som et renessansemaleri, at Teresa Palmer leverer alle replikkene sine på en studert måte som tidvis blir lattervekkende.
Men, og det er et men her – jeg kosa meg likevel med den forbudte kjærligheten og det klisjefylte eventyret. Dette er jo lettsett underholdning som gir meg den ukentlige vitamininnsprøytningen med eventyr jeg trenger, spesielt nå som det er høst.
Og hvis jeg skal legge godvilja til, så begynte jeg faktisk å tro litt på kjærligheten til Diana og Matthew mot slutten av episode fire, og det lover jo godt for resten av den åtte episoder lange sesongen.
