Norske dansefilmer er sjelden vare, men her kommer det en som tar sikte på å formidle ung og urban kultur med energisk utfoldelse og heftig musikk. Battle viser i sine beste øyeblikk noen interessante kontraster, men også likheter, mellom moderne dans og flerkulturell hip hop.
Filmen er riktignok preget av litt vekslende kvalitet på skuespillet, samt en historie som blir litt tynn og overfladisk der det burde vært mer dybde på figurene og konfliktene mellom dem.
Heldigvis spiller Lisa Teige (Skam) fint i hovedrollen, og regissør Katarina Launing (Jul i Blåfjell, Kule kidz gråter ikke) lykkes med å skape en film som har både hjerte, smerte, energi og nerve. Battle bør derfor kunne slå godt an hos et ungt publikum, som den også er ment for.
Rives mellom to verdener
Amalie (Lisa Teige) bor i et flott hus i Oslo vest, har kjekk kjæreste, pene venner, studerer moderne dans og forbereder seg på en audition til et danseakademi i Nederland.
Når hun og finanspappaen (Stig Amdam) plutselig kastes ut av huset og må bosette seg i en blokkleilighet i Oslo øst, holder Amalie det skjult for vennene sine. Hun blir nødt til å finne et nytt sted å trene etter skoletid, og finner en fritidsklubb på Ellingsrudåsen.
Der blir hun kjent med Mikael (Fabian Svegaard Tapia) og crewet hans, som introduserer henne for hip hop-konkurranser kalt battles. Amalie rives mellom sine to verdener, og risikerer at de braker sammen.
Anmeldelse: The Nun er en ganske vellaget høst-skremmer
Dette er altså en slags Oslo-versjon av West Side Story, Dirty Dancing eller Cry-Baby, for den del. Det handler jo om ei jente og en gutt fra to forskjellige samfunnslag og forviklingene som oppstår når de søker mot hverandre.
Det fungerer helt greit, om ikke så godt som ønskelig. Selv om Lisa Teige har en naturlig utstråling og vet å te seg foran et kamera, fremstår figuren hennes litt tafatt og forsiktig. Dessuten er det litt for lite kjemi å spore mellom Amalie og Mikael, slik at den store kjærlighetshistorien blir en smule tam og lunken.
Det er et trekantdrama på gang som også omfatter Aksel (Vebjørn Enger), som topper seg med en pinlig konfrontasjon som er som hentet ut fra en klisjétung såpeserie. Det kan virke som det også er målsettingen i denne filmen.
Heftig koreografi og fet musikk
Det er når det danses at Battle virkelig lever. Her er det flere spreke og spretne scener med heftig koreografi av Camilla Tellefsen og fet musikk, med Yomis «Unnskyld» som ett av høydepunktene.
Det er kanskje ikke Step Up-kvalitet på dansescenene, men både Teige, Tapia og de andre aktørene imponerer med kroppsbeherskelse og rytmeforståelse.
Man trenger ikke kunne dans for å forstå at det krever mye å gjøre det de gjør, og det er dette som står igjen som det mest imponerende aspektet ved denne produksjonen.
Anmeldelse: The Predator innfrir nedskrudde forventninger
Battle er delvis innspilt i både Nederland og Danmark, men føles først og fremst som en Oslo-film. Det er prisverdig at det lages hovedstadsfilmer som skildrer ungdomskultur sett fra ulike samfunnslag og kulturelle synsvinkler.
Den er god på form, men kunne gjerne vært sterkere på innholdet. Klisjéene står nemlig i kø, men det er grunn til å tro at Battle vil treffe godt innenfor målgruppa.
