Rowan Atkinson inntar sin fjollete agentrolle for tredje gang i Johnny English Strikes Again, og dette er oppfølgermoro av aller enkleste sort.
Ansiktsgymnastikk, agentparodi og Atkinsons sedvanlige klossete slapstick kombineres i en syltynn spionsuppe som føles mest som bortkastede filmbudsjettpenger.
Et par steder treffer Atkinson den fysiske skylappkomikken som på herlig vis går ut over alle bortsett fra han selv – og som har blitt et av hans kjennetegn. Men med et søvndyssende simpelt manus, og – parodi eller ei – en av kinohistoriens kjedeligste biljakter, så ble dette mer gjesp enn latter for meg.
ANMELDELSE: Johnny English Reborn – Rowan Atkinson er ikke morsom nok!
Når teknologien svikter
En supersmart og farlig hacker avslører identiteten til alle operative britiske agenter. Det betyr full krise for statsministeren (Emma Thompson), som plutselig står ganske så ubeskyttet foran det kommende G12-møte.
Løsningen blir å gå fullstendig analogt, og med en agent ingen husker. Så dermed serveres vi den ubrukelige Johnny English, som mot alle odds snubler seg mot en løsning på trusselen.
Her er spenningskurven aldeles opplagt med både overlegen superskurk, vakker kvinnelig rival og en runde i utstyrskjelleren for å fylle opp med fikse spionleketøy.
Jeg er spesielt skuffet over skurken, spilt av Jake Lacy, som suger ut energien fra nesten alle scenene han er med i. Han hjelpes lite av hans onde plan ikke er spesielt fiffig i utgangspunktet, men her fungerte hverken rollefigur eller skuespillerprestasjon i nærheten av godt nok.
ANMELDELSE: The Happytime Murders – En krimklisjé uten gode ideer
Rowan Atkinson er for god til dette
Der dagens superheltkomedier er velsignet med Deadpool og Drax the Destroyer som taleføre sjangerkommentarer, er det lite sprudlende, oppfinnsomt eller modig å finne i denne slappe og gammelmodige Bond-parodien.
Her skal humoren nå både gammel og ung. «Alt var bedre før» settes enkelt opp mot vår nye teknologiske hverdag. Det betyr at vi må tåle vitsing om kvinnelige sjefer og gamlinger som ikke kan å bruke nettbrett. Og gjengen som mener «elbil er no dritt» får lov å humre litt over sammenligninger mellom lyden av elektriske biler og elektriske nesehårstrimmere.
Og midt oppe i dette står Atkinson. En erfaren komiker som har både snakketøyet, kreativiteten og ansiktselastikken til å vri de fleste situasjoner til humorgull, men som her mates middelmådigheter fra en manus som aldri kommer ut av andregir.
Det er en scene hvor regissør David Kerr refererer en klassisk kjøreskolebiljakt fra Mannen med den nakne pistol (1988). David Zuckers univers var en krimparodi som virkelig klarte å få maksimalt ut av sin komiske ledestjerne Leslie Nielsen. Og sammenligningen mellom de to filmseriene gjør det smertelig klart hvor lite Johnny English Strikes Again får ut av Rowan Atkinsons betydelige komiske talent. Jeg håper virkelig den tidligere Sorte Orm– og Mr. Bean-skuespilleren finner seg noen andre å jobbe med framover.
Filmens lave aldersgrense, supertydelige komikk og Atkinsons popularitet vil sørge for at det finnes et publikum som vil kunne more seg med denne filmen. Men de får virkelige ikke det de fortjener denne gangen.
