Disney markedsfører Kristoffer Robin og Ole Brumm som en barnefilm. «Alle snakker norsk» står det på plakaten, men jeg har en sterk mistanke om at de som er for små til å lese undertekster kommer til å kjede seg, for dette er i realiteten ingen barnefilm.
Dette er en dose melankolsk og bittersøt nostalgi myntet på voksne som har glemt barnet i seg selv. Regissør Marc Foster (Finding Neverland, Quantum of Solace, World War Z) har laget sødmefylt sukkerspinn med filtrerte bilder og smektende strykere.
Filmen er totalt ufarlig og vil ikke korrumpere dine minner om barndommens Ole Brumm, men er for enkel og skjematisk i skildringen av den voksne Kristoffers utfordringer og prioriteringer og hvordan gamle lekekamerater får ham på andre tanker.
Kristoffer Robin og Ole Brumm er ikke nødvendigvis en dårlig film, men føles som et kalkulert produkt fra verdens største filmselskap.
Får plutselig besøk av Ole Brumm
Filmen handler om den voksne Kristoffer Robin (Ewan McGregor) i etterkrigstidens London. Han har for lengst har glemt Ole Brumm, Tussi, Nasse Nøff, Tigergutt og de andre kosedyrene i Hundremeterskogen i Sussex.
Kristoffer har giftet seg med Evelyn (Hayley Atwell) og fått datteren Madeleine (Bronte Carmichael), men har en krevende jobb i en koffertbedrift som gjør at familien er satt i andre rekke.
Når han plutselig blir oppsøkt av Ole Brumm, som trenger hjelp til å finne vennene sine i Hundremeterskogen, blir Kristoffer Robin satt i en skvis mellom sin voksne tilværelse og det lekende barnet han en gang var.
Opplever en midtlivskrise
Det er absolutt mulig å identifisere seg med hovedpersonens dilemma. Også en voksen filmkritiker minnes svakt, og stadig svakere, den gutten han pleide å være, men ønsker seg ikke nødvendigvis tilbake dit. Det er slik det skal være.
Filmens Kristoffer Robin har imidlertid mistet all evne til lek og fantasi, og har gitt seg hen til ansvar og karrierejag, litt klossete representert ved en veske med viktige papirer satt opp mot en tålmodig og forståelsesfull kone og en nydelig datter med akutt fars-savn.
Han opplever kanskje en aldri så liten midtlivskrise, og søker tilbake til barndommen for å finne seg selv igjen. Når han gjenforenes med sine barndoms lekekamerater, er det ikke uten en viss sorg over hva tiden gjør med oss, hvordan den svekker relasjoner vi har satt pris på og forandrer steder vi har vært glade i.
Den gjengrodde Hundremeterskogen fremstår nå som et dunkelt sted. Selv kosedyrene virker litt grå og fargeløse, og for å være ærlig, litt kjedelige og personlighetsløse, til tross for de er dyktig animert inn i denne live action-filmen. Man får litt av den samme gladvonde stemningen som i Spike Jonzes Til huttetuenes land, som også var en litt sørgmodig barnefilm for voksne, bare smartere fortalt.
Føler ikke sterkere for figurene
Originalt heter filmen bare Christopher Robin, som sammen med Ewan McGregors navn øverst på plakaten indikerer hvem som egentlig er hovedpersonen her. Her i Norge (og i flere andre land) har man lagt til Ole Brumm (eller tilsvarende oversettelse) i tittelen, kanskje for å lykkes bedre med å lokke til seg hordene av barnefamilier som lett fyller opp kinosalene.
Dette er altså litt betenkelig, ettersom filmen åpenbart ikke er ment for de små som kanskje har fått noen av A.A. Milnes historier opplest av mor eller far på sengekanten i nyere tid. Denne filmen er ment oppleserne, eller enhver voksen som nå kan relatere seg til Ewan McGregors rollefigur.
Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til historiene fra Hundremeterskogen, og selv om Kristoffer Robin og Ole Brumm er et pent og pyntelig drama, får den meg ikke til å føle sterkere for disse figurene. Til det er filmen for pen og pyntelig.
