Filmskaper Debra Granik er tilbake med sin første spillefilm etter Winter’s Bone, Jennifer Lawrences gjennombruddsfilm fra 2010.
Nok en gang skildrer hun mennesker som faller utenfor samfunnet, denne gangen med en lavmælt og nær film om en far og datter som lever i skogen uten særlig kontakt med omverdenen.
Leave no Trace er en fin og sår fortelling om å ikke klare å leve innenfor de normene samfunnet har satt for oss, og Granik har igjen funnet et ungt og imponerende talent i Thomasin McKenzie, som spiller hovedrollen.
Filmanmeldelse: «Winter’s Bone» – Sterk film om sterk jente!
På rømmen fra samfunnet
McKenzie spiller Tom som bor med faren sin Will (Ben Foster) i Forest Park utenfor Portland i USA.
Med svært få eiendeler og et telt som tak lever de for det meste av det skogen har å gi dem. De samler regnvann for å drikke, de har en liten grønnsakshage, de plukker sopp, og en gang iblant drar de inn til byen får å kjøpe det helt nødvendige, da med penger som Will får av å selge PTSD-medisinen sin.
Will sliter nemlig med traumer etter en ikke navngitt krig, og vi forstår at det er dette som har ført ham til å oppdra datteren i skogen der han slipper kontakt med omverdenen.
En dag tar livet imidlertid en brå vending når noen oppdager at Tom og Will bor ulovlig i skogen. Det fører til at de plutselig blir kastet inn i samfunnet de så lenge har forsøkt å unngå, og tilpasse seg et nytt liv med hus, jobb og alle de forventninger som følger med.
Nydelig skuespill
Leave no Trace er en stillferdig film og Debra Granik har en tilbakeholdenhet i filmspråket sitt som lar skuespillerne bære filmen alene.
Samspillet mellom Ben Foster og Thomasin McKenzie er nydelig, og jeg tror på det uvanlige far-datter-forholdet.
Ben Foster evner å få oss til å kjenne på Wills indre konflikter med et subtilt kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Han skildrer svært godt hvordan Will virkelig sliter med å gjøre det som forventes av samfunnet rundt ham.
Den nå 18 år gamle McKenzie er et funn av en ung skuespiller som i likhet med Foster klarer å si mye med få ord. Som sin far holder Tom stort sett følelsene sine inne, og McKenzie er troverdig i sitt spill, også når Tom etter hvert begynner å åpne seg mer opp.
Hun har et blikk du tror på at det foregår noe bak, og Toms indre kvaler er nydelig skildret.
En hyllest av medmenneskelighet
Leave no Trace kunne fort ha vært en film om hvordan det amerikanske samfunnet har feilet sine krigsveteraner, og satt opp et apparat som ikke fungerer som en slags antagonist.
Isteden har Granik valgt bort denne konflikten til fordel for å fokusere på medmenneskelighet og omtanke.
Selv om hjelpen de gir kanskje ikke er den hjelpen Will trenger, fremstår sosialarbeiderne ikke som motstandere, men som sympatiske mennesker som ønsker å hjelpe far og datter med å få et verdig liv.
I løpet av filmen møter også Will og Tom en rekke mennesker som med små handlinger og ord viser dem omtanke, og Granik viser med dette et slags håp for samfunnet. At selv om det store apparatet kanskje ikke fungerer, så fungerer fortsatt menneskene i det.
Ekte mennesker
Det er et modig valg å lage en så stillferdig film som det Leave no Trace er, uten «bad guys» og uten fokus på store ytre konflikter.
Filmen er så lavmælt og dvelende at den nok vil bli kjedelig for noen, men sammen med Foster og McKenzie har Granik laget en film som kommer nært på rollefigurene sine og oppleves som svært realistisk.
Jeg opplever rollefigurene som ekte mennesker som fortsatt har et liv etter at rulleteksten har gått over lerretet, og det er en prestasjon man ikke skal kimse av.
