Det hjelper å være sånn passe godt bevandret i film- og serieverdenen når en setter seg ned for å se Cary Fukunagas (True Detective) og Patrick Somervilles (The Leftovers) sjangeroverskridende og tematisk rike Netflix-serie Maniac. Og det hjelper å ta fatt på de ti episodene med en velvillig innstilling for det eksperimentelle.

Løst basert på den norske serien med samme navn, har Sommerville og Fukanaga skapt et retrofuturistisk univers hvor sosial fremmedgjøring blomstrer, og et japansk selskap prøver å kurere psykiske lidelser med en kombinasjon av piller og kunstig intelligens.

Ved å ta oss med inn i våre hovedpersoners, Owen (Jonah Hill) og Annie (Emma Stone), aktive sinn, får vi en sjangerreise som blant annet inkluder fantasy, gangsterkrim og spionthriller samtidig som vi stadig vender tilbake til et laboratorium som virker å være kjærlighetsbarnet til Stanley Kubrick og Legion-skaper Noah Hawley.

Det blir en frisk og humpete tur som blander filosofi, psykiatri, fjollete humor og treffende blikk på menneskets savn og lidelser. I perioder er dette en fantastisk fin og sår serie som fester seg i både hjertet og i hjernen, men ikke alle historiene fungerer like godt. Fokuset glipper flere steder. Og selv om slør og mysterier lokker oss med underveis, er det både rollefigurer og sideplott som ikke har fått noen tilfredsstillende avslutning når siste rulletekst går over skjermen.

ANMELDELSE: Originalserien Maniac S01 – ender ofte opp som pute-TV

Dr. Muramoto (Rome Kanda) og Dr. Fujita (Sonoya Mizuno) utfører grensesprengende eksperimenter i håp om å fikse traumer med piller. (Foto: Netflix)
Vil fikse menneskesinnet med medisin

Kan forferdelige opplevelser repareres med medisin? Det spørsmålet står sentralt i Maniac. Våre to hardt prøvede hovedpersoner ender opp i et medisinsk eksperiment som gjennom dop, mikrobølger og datamaskiner tar sikte på å sende sine forsøkskaniner inn i en slags drømmeverden for å identifisere, kartlegge og konfrontere deres problemer og tilhørende forsvarsmekanismer.

Men dette går selvsagt ikke helt etter planen da flere av testdeltagerne har løyet på søknaden, forskerne sliter med sine egne emosjonelle utfordringer og den kunstige intelligensen som styrer eksperimentet har tendenser til depresjon.

Jonah Hill og Emma Stone har fått fram småmagisk skjermkjemi tidligere i herlige Superbad (2007), og de klarer igjen å skape noen nydelige øyeblikk i et vennskap som er tuftet på en dyp og ganske umiddelbar tilknytning. Men de stadige sjanger- og rolleskiftene som de to sendes gjennom gjør ingen tjenester for samspillet deres, og serien oppnår aldri at forholdet mellom Owen og Annie blir en kjernetråd som griper meg med på deres ferd.

Det er Justin Theroux, i rollen som Dr. James K. Mantleray, og gjengen på laboratoriet som er det beste selskapet i Maniac. Her blandes komplekser, gode intensjoner og akademisk stormannsgalskap i en herlig dans av humor og vemod.

ANMELDELSE: Legion S02 – Fortsetter å eksperimentere

Fantasy er en av mange sjangere som spilles ut i regissør Cary Fukunagas lekne serieunivers. (Foto: Netflix)

En bedøvd og bedrøvelig verden

Det er både forfriskende og oppløftende å se at regissør Cary Fukunaga og manusforfatterne har både fått og benyttet seg av veldig romslig spillerom i arbeidet med Maniac. De går fullt og helt inn for sine ideer, og kjører en kompromissløs stil med både rollefigurer, handling og estetikk.

Og selv om det er lett å kjenne igjen både David Lynchs drømmelogikk, Wes Andersons sans for maskiner og symmetri og Noah Hawleys evne til å visualisere sinnets irrganger, så har de skapt en særegen serie full av kule detaljer og fascinerende tankegods.

Men en tilsynelatende kronisk ja-fase har ført til en tidvis ufokusert og ujevn serie. En del av sjangerdrømmene oppleves som transportetapper som gir lite av verdi til hverken historien eller seriens tematiske klangbunn. Jeg synes heller ikke serien lykkes med å bruke drømmelogikken til å skape interessante paralleller og meningsfulle opplevelser for hverken rollefigurene eller publikum.

Samfunnsskildringen av seriens virkelighet, som er en litt annerledes versjon av vår egen verden, synes jeg derimot fungerer veldig godt. Her kan du reise gratis på bussen hvis du aksepterer å sitte sammen med noen som peprer øret ditt fullt av reklame, og du kan leie en hjemløs person til å innta rollen som en venn du savner. Denne typen poengterte skråblikk, blandet med fremmedgjøringen og de menneskelige behovene som rollegalleriet i denne verdenen desperat forsøker å fylle, gjør Maniac til mer enn bare en visuell karamell. Det er noe bedrøvelig og bedøvd over denne framtidsvisjonen som gjør forskernes desperasjon etter å finne en kur veldig lett å finne hjerterom for.

Det tar kanskje unødvendig mye tid å komme seg gjennom denne småsære hjernetrimmen, men her er det gull å finne for dem som gidder.

Maniac har premiere på Netflix den 21. september. Anmeldelsen er basert seriens 10 episoder.

Om SERIEN

Maniac

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.