Det er duket for sober sosialrealisme når den andre eksamensfilmen fra masterstudiet til Den norske filmskolen når norske kinosaler denne uken.
Når jeg faller er en realistisk og lavmælt film om kampen for å bli rusfri. Den forteller en sår, men også fin historie om hvor vanskelig det er å ta vare på noen andre når du har nok med å finne ut når du får din neste blås.
Magnus Meyer Arnesen gjør med dette sin regidebut i spillefilmformatet og han leder skuespillerne gjennom fortellingen med stødig hånd.
Resultatet er en film som ikke bryter ny mark på noen måte, men som fremstår som en troverdig skildring av rusens klør.
En fungerende narkoman
Når jeg faller handler om Joachim som, til tross for at han har ramla utpå igjen etter at han kom tilbake fra rusrehabilitering, lever et relativt normalt liv.
Han bor billig på den gamle familiehytta på Nesodden, han jobber som kokk, han pisser i en kopp hver uke, han går til psykolog.
Men han jukser selvfølgelig på tisseprøven og lyver til psykologen. Da ekskjæresten Maria havner i fengsel, må han plutselig ta seg av en sønn han ikke har sett på åtte år. En sønn han ikke vet hvordan ser ut, og som ikke vet at han er faren.
Når han nå har ansvaret for noen andre enn seg selv, begynner den skjøre fasaden han har bygd opp å rase. Han ønsker etter hvert å bryte å bryte ut av den nedadgående spiralen han befinner seg i, men er en gryende kjærlighet for sønnen nok til å stagge heroinsuget?
Sterk hovedrolle
Det er et fint knippe skuespillere i Når jeg faller, som sammen med et nøkternt manus og filmspråk lager en troverdig fremstilling av Joachims situasjon.
Preben Hodneland er et relativt ubeskrevet blad som skuespiller på film, men er sterk i hovedrollen, spesielt når det kommer til hvordan Joachim opplever både rus og abstinenser. Men han takler ikke bare Joachims mørke, også i filmens lysere partier spiller han fint.
Hodneland sitt samspill med Marius Aandahl Pedersen som spiller Lukas fungerer også godt. Aandahl Pedersen klarer å formidle den nølende tilliten som utvikler seg mellom far og sønn, og er spesielt god når den tilliten svikter. Det er flere såre scener som river i hjertet her.
Solid debut
Meyer Arnesen leder oss trygt gjennom filmen sammen med Kristian Landmark. De to har skrevet et manus som klarer å styre unna de største rusfilmklisjeene, men snubler litt når det kommer til Joachims vendepunkt i filmen.
Oppbygningen fungerer ikke optimalt her. Vendepunktet oppleves derfor som noe brått og ikke så troverdig som resten av filmen.
Likevel sitter slutten som den skal, og Når jeg faller blir en god film og en solid debut for Magnus Meyer Arnesen.
