Det lukter røff sjangerfilm på lang vei når The Drop-regissør Michaël R. Roskam lager film satt til det belgiske racingmiljøet hvor en vakker kvinnelig rallysjåfør forelsker seg i en sjarmerende bankraner – og alt som står mellom dem og en bekymringsløs framtid er et siste kupp.
Men en litt ufokusert ransfilm, glir over i en for ufokusert dramathriller i det Roskam går seg vill i rollefigurenes laster og skjebner i en dvelende og ofte knugende kjedelig kjærlighetshistorie.
ANMELDELSE: Mile 22 – God på vold, men lite annet
Kjører seg bort
Da bankraneren Gigi Vanoirbeek (Matthias Schoenaerts) møter rallysjåføren Bibi Delhany (Adèle Exarchopoulos) sier det pang. Og selv om fengselsfuglen ikke klarer å være helt dønn ærlig om omfanget av sitt kriminelle liv, så gjør den sterke forelskelsen at Bibi raskt aksepterer at hennes sjelsvenn opererer på feil side av loven.
Og snart skal alt uansett bli perfekt. Gigi skal bare gjøre et aller siste ran, så kan de legge Brussel bak seg og flytte til Argentina. Hvis ikke den der skjebnen har andre ting på lur da.
Filmens etablering som ransthriller viser at Roskam har god teft for hard og realistisk storbyaction. Den første timen er underholdende selskap, og byr på flere scener med raffe miljøskildringer av elegant tyverivirksomhet. Men når filmen glir over i mer dyster sosialrealisme, så blir fortellingen både oppstykket, overdrevet og kunstig.
Her sklir lettbent actionromantikk med en smak av «Bonnie and Clyde» rett inn i en grå grøt av personlige tragedier som hverken fenger tematisk eller filmatisk.
ANMELDELSE: Amatører – Sprudler av en nesten anarkistisk fortellerglede
Gnager og irriterer
Både hovedrolleinnehaver Matthias Schoenaerts og regissør Roskam (som har samarbeidet sammen både på Oscar-nominerte Bullhead og The Drop) prøver innledningsvis å gjøre det lett for publikum å like fengselsfuglen Gigi. Han er kvikk, sexy og samvittighetsfull, og Schoenaerts gjør en god jobb med å få fram at det ikke er ondskap, men Gigis egenrådighet og trøblete barndom som er årsaken til hovedpersonens karrierevalg.
Men etter hvert som politifolk dør og andres liv får store sår som følger av Gigis valg og handlinger, så er det merkelig at filmen ikke tar innover seg rollefigurens etiske skavanker i særlig grad.
Når en politimann dør under et ran, er det kun i straffeutmålingen dette byr på problemer for Gigi. Er det fordi han som profesjonell raner ser på en politimanns død som uproblematisk fordi politifolk selv har valgt å utsette seg for den risikoen det er å stoppe et ran? Eller er han så emosjonelt skadet og kald at et drap er like uproblematisk som pengetyveri? Denne typen spørsmål (og de kan stilles om Bibis rollefigur også) blir aldri forsøkt besvart eller utforsket i Racer and the Jailbird, og den utelatelsen gnager i en film som lener seg såpass hardt på sympatiske hovedpersoner for å fungere.
Dette er en rotete thriller som irriterer mer enn den begeistrer. Det virker rett og slett som om manusforfatterne har endt opp med en fire–fem forskjellige utkast til hvordan kjærlighetshistorien kan slutte. Så har Roskam bestemt seg for å smelle sammen alle i en kjapp utforbakke–og filmen kommer seg aldri etter den krasjen.
