Jeg ville så gjerne like The Happytime Murders. En grov komedie med muppetdukker er jo en morsom idé, ikke sant?
Regissør Brian Henson går virkelig inn for å more og sjokkere et voksent publikum som har rosenrøde minner fra faren Jim Hensons The Muppet Show fra 1970- og 80-tallet. Dessverre blekner sjokkfaktoren rimelig raskt, og man står igjen med en krimklisjé uten gode ideer.
The Happytime Murders er pent filmet, dukkene har sin særegne sjarm, og blander seg godt inn med virkelige mennesker og lokasjoner, men historien holder ikke til en hel spillefilm. Dette er en sketsj som glemte å slutte etter fem minutter.
Myrder gamle tv-helter
Historien foregår i Los Angeles, der mennesker og muppets lever i disharmoni. Tøyfigurene står desidert nederst på rangstigen. Eks-purken Phil Phillips (med stemme av Bill Barretta) er privatdetektiven som oppdager at noen myrder muppetene fra den gamle tv-serien The Happytime Gang, en etter en.
Han blir motvillig satt i et partnerskap med sin gamle makker, politietterforsker Connie Edwards (Melissa McCarthy), som han har en konflikt med etter en alvorlig hendelse noen år tidligere. Nå må de samarbeide for å finne ut hvem som dreper de gamle tv-muppetene, og hvorfor.
Anmeldelse: Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot er en bittersøt historie med brodd
Filmen innledes som en gammel detektivfilm, et slitent konsept som oser av støv. Det er nok meningen at vi skal få assosiasjoner til Raymond Chandlers legendariske detektivfigur Philip Marlowe. Hovedpersonen heter tross alt Phil, mens en annen figur har Marlowe som etternavn.
Filmen ligger dessverre for tett opp til sjangerens klisjeer, som om den ønsker å gjøre ære på den i stedet for å raljere over den ved å bruke dette som en plattform for satire. Privatetterforsker Phil Phillips blir en altfor treg, kjedelig og anonym figur til å tilføre historien noe man kan engasjere seg i.
Maya Rudolph er sjarmerende som sekretæren som åpenbart har et godt øye til sjefen, mens Elizabeth Banks er fin som den menneskelige stjerna fra The Happytime Gang som kanskje viser seg å være en femme fatale.
Melissa McCarthy bruker noen av sine udiskutable egenskaper som komiker i rollen som Phils menneskelige makker, men det ser til tider ut som hun har mest lyst til å være alle andre steder enn foran kamera. Man kan undre på om McCarthy forsto at innspillingen av The Happytime Murders ikke kom til å bli en spesielt lykkelig tid.
Bommer på komisk timing
Skildringen av ulike politimakkere i en verden der mennesker og ikke-mennesker har problemer med å leve sammen kan ligne på filmer som Graham Bakers Alien Nation (1988) med James Caan og Mandy Patinkin og David Ayers sin Netflix-film Bright (2018) med Will Smith og Joel Edgerton.
The Happytime Murders går ikke like dypt inn i materien som disse filmene, og de var ikke spesielt dype. Den kan også sees på som en allegori over oss-og-dem-tankegangen som preger den moderne tids problematiske sameksistens på tvers av kulturelle barrierer, men dette er altfor høytflyvende tanker for en film som dette.
Anmeldelse: Racer and the Jailbird er langdrygt om ran, racing og romantikk
The Happytime Murders har noen tilløp til røff humor med skarpe kanter, men den bommer ofte på den komiske timingen, lar noen av de groveste scenene pågå altfor lenge, og har ikke nok å fare med på historiefronten til at dette blir underholdende nok gjennom den 91 minutter lange spilletiden.
Jeg skulle så gjerne likt denne filmen, fordi jeg har gode minner om The Muppet Show, men disse etterkommerne mangler sjarmen og appellen som gjorde forfedrene til favoritter.
