Etter den fantastiske filmen Ida i 2013 var det naturlig å ha store forventninger til den polske regissøren Pawel Pawlikowskis neste.
Han innfrir til gagns med Cold War, en sterk film, med fantastisk skuespill, stilsikkert formspråk, nydelig musikk og en dypt engasjerende historie med flere lag og spennende nyanser.
Den har riktignok en heller brå avslutning som kan virke kunstig og konstruert, og mangler den tiltenkte poetiske slagkraften, men det forhindrer ikke Pawlikowski fra å prestere på øverste nivå.
Cold War er en utsøkt filmatisk nytelse!
Anmeldelse: Halloween byr på noen inspirerte grøss
Kjærligheten blir satt på prøve
Dette er en bittersøt kjærlighetshistorie som foregår i 1940- og 50-tallets Polen, Berlin, Jugoslavia og Paris. Dirigenten Wiktor (Tomasz Kot) og produsenten Irena (Agata Kulesza) er med på å samle en gruppe unge sangere og dansere til en turné, under overoppsyn av partimannen Kaczmarek (Borys Szyc).
Målet er å fremme etterkrigstidens nasjonalisme med fremføringer av polsk folkemusikk. Wiktor innleder et flammende forhold til en av sangerne, den unge og energiske Zula (Joanna Kulig), som han gjør til turneens stjerne.
Kjærligheten blir satt på alvorlige prøver når han under et stopp i øst-Berlin bestemmer seg for å hoppe av til Vesten og Zula ikke tør bli med.
Cold War handler altså om to mennesker som vet de hører sammen, men filmen skildrer godt hvordan deres sterke personligheter, kombinert med eksterne forhold, gjør at de gang på gang forspiller sine sjanser. Det ordner seg liksom aldri for dem.
Pawlikowski tegner et overbevisende bilde av hvordan den politiske forfølgelsen og rådende paranoiaen i etterkrigstidens mørke øst-Europa er med på å forkludre Wiktor og Zulas muligheter til å oppnå varig lykke.
De forfølger den i stedet på hver sin kant, men i de påfølgende årene krysses deres veier med jevne mellomrom. Det er en varm, sår og utfordrende kjærlighetshistorie av høy klasse som utspiller seg, uten floskler og klisjéer.
Filmen starter med flere ekstremt nydelige fremføringer av polsk folkemusikk, riktignok brukt i nasjonalistisk propagandasammenheng her, men like fullt kraftfulle og emosjonelle. Noen av de samme tonene går igjen i andre og mer moderne stilarter senere i filmen, som både illustrerer tiden som har passert og minner oss om hvor hovedfigurene kommer fra.
Alt er nydelig filmet av Lukasz Zal, som også var en av de to fotografene på Pawlikowskis Ida. Han har igjen filmet i sort/hvitt i 1,37:1, såkalt «academy ratio», men med mindre ekstreme utsnitt enn i Ida. Bildene er så vakre at man nesten må gråte.
Spesielt en båttur langs Seinen i mørket inneholder så trolske inntrykk av store bygninger og majestetiske trær at man kunne ønske scenen varte i evigheter. De gnistrende klare sort/hvitt-bildene er ideelle til å beskrive den grå tidsepoken og alvoret som ligger i historien.
(Det er for øvrig slik at moderne kinoer ikke har muligheten til å maskere sidene av 1,37:1-formatet, slik at man må tåle gråsvarte felter på hver side av bildet. Det er dessverre ikke helt ideelt.)
Cold War er en fantastisk filmopplevelse med evnen til å berøre. Den har bare ett lite feilskjær, som oppstår mot slutten. Historien må ende opp et sted, og Pawlikowski og medmanusforfatter Janusz Glowacki dikter opp et punktum som kommer litt ut av det blå, og er ment å være den endelige løsningen på hovedpersonenes problemer.
Det er ikke en spesielt troverdig avslutning, og virker mer som en fiks idé enn noe som passer godt inn i historiens øvrige gang. Det spiller heldigvis mindre rolle, siden filmen ellers er preget av skarp dialog, interessante relasjoner, flotte miljøskildringer og en pirrende dynamikk mellom hovedfigurene.
Cold War er en fabelaktig film som befester Pawel Pawlikowskis posisjon som en av Europas mest spennende regissører.
