Camilla Strøm Henriksen henter inspirasjon fra egne erfaringer i sin debut som manusforfatter og regissør for det store lerretet.
Føniks er en vond film om omsorgssvikt og om barn som må vokse opp så altfor fort.
Filmen faller av og til i et par klisjéfeller underveis, men en dyster fortelling pakket inn i gode skuespillerprestasjoner og interessant sjangerlek, gjør dette likevel til en sterk filmopplevelse.
Filmanmeldelse: «Leave no Trace» – Stillferdig og fint om far og datter på rømmen fra samfunnet.
Når barn må være voksne
14 år gamle Jill (Ylva Bjørkaas Thedin) og lillebroren Bo (Casper Falck-Løvås) bor sammen med moren Astrid (Maria Bonnevie), i en stor, men mørk leilighet i Oslo.
Astrid har alvorlige psykiske problemer, hun er deprimert, hun drikker, hun tar gjerne sovepiller midt på lyse dagen bare for å slippe unna sitt eget liv.
Jill må ta vare både på broren, seg selv og på moren sin, samtidig som hun stadig må forsikre naboer og venner om at “det går helt fint med mamma”.
Når bursdagen til Jill, et jobbintervju for moren og et besøk av Jills fraværende far (Sverrir Gudnason) lander i samme uke, våger hun å se lyst på fremtiden. For hvis moren bare får seg en jobb vil alt bli bedre, og hvis ikke så kan kanskje pappa redde henne?
Så lett er det selvfølgelig ikke.
Vond realisme
Med Føniks forteller Camilla Strøm Henriksen en historie som har blitt fortalt mange ganger før, men som ikke er noe mindre aktuell av den grunn.
Gjennom Jills stadig forsøk på å dekke over for moren, for å holde fasaden oppe, har hun klart å skape en realisme i fortellingen som mange som har hatt lignende opplevelser vil kjenne seg igjen i.
Det er frustrerende å se på de voksne som godtar Jills forsikringer om at alt er bra hjemme, som ikke spør den ekstra gangen om hvordan det egentlig går.
Hjemme går Jill på tå for å ikke forstyrre morens lunefulle humør. Når hun en sjelden gang tar til motmæle blir det bare vondt. “Å drikke er vel ikke dine ting”, sier Jill når Astrid insisterer å dra ut på byen en kveld fordi hun trenger å gjøre sine ting. Astrid blir bare irritert når datteren forsøker å konfronterer henne med at det å etterlate seg to barn hjemme mens man er ute for å finne seg et ligg, kanskje ikke er helt greit.
Skremmende god
Ylva Bjørkaas Thedin og Casper Falck-Løvås gjør begge sin skuespillerdebut i Føniks og klarer seg fint i det mørke universet Camilla Strøm Henriksen har laget for dem.
Selv om Jill sitter med ansvaret til en voksen har hun fortsatt et barns naive syne på verden. Hun forstår ikke omfanget av morens depresjon og ser ikke faren for den egoistiske og ansvarsløse fyren han er. Ylva Bjørkaas Thedin takler de forskjellige fasene Jill går gjennom, spesielt skiftet mellom fortrengte følelser og masken hun putter på, ikke bare for andre, men for seg selv.
Med sine flagrende gevanter og dramatiske personlighet er Astrid den rake motsetningen av «ordentlige» Jill. Hun oppleves tidvis som selve inkarnasjonen av stereotypien kunstnerisk mor, men Maria Bonnevie er en så kapabel skuespiller at hun redder rollen fra å føles som en klisjé.
Bonnevie har et stort register å spille på og hun bruker hele spekteret, fra det subtile og underspilte til det voldsomme og teatralske. Hun er for eksempel skremmende god når hun veksler mellom kjærlig mor og kald narsissist på et øyeblikk.
Filmanmeldelse: «Hereditary» – En av årets skumleste og smarteste grøssere!
Magisk realisme
Camilla Strøm Henriksen leker seg med sjangre i Føniks. Fantastiske elementer fra skrekksjangeren blandes inn i realismen for å skildre utviklingen i Jills sjeleliv, et virkemiddel som fungerer godt.
Sammen med den svært dyktige fotografen Ragna Jorming skaper hun også virkningsfulle kontraster mellom lys og skygge for å beskrive sinnsstemningen til Astrid. Lyset, enten det er solskinn eller gule gatelykter, forsøker alltid å slippe inn i den mørke leiligheten uten hell, og dette skaper en tung atmosfære som kler filmens tema godt.
Kontraster som visuelt virkemiddel er gjennomgående for filmen. Alt moren eier er for eksempel i gusjefarger, mens faren er en kritthvit engel som bor i et leilighetshotell som er plettfritt, rent og hvitt. Men etter hvert som Jills syn på faren endres, ser også den hvite dressen mer og mer sjaskete ut.
Den modige stilen løfter fortellingen og gjør den mer slagkraftig. Og slagkraftig er nettopp et veldig beskrivende ord for Føniks. Filmen ga meg en klump i halsen som satt i meg lenge etterpå.
