Det er mye som gleder med TV 2s Kielergata. Lysten til å lage ny og annerledes norsk krim skinner gjennom, og serien plasserer seg forfriskende langt unna de etterforskerfokuserte morderjaktene som har preget så mange betongbleke «nordisk noir»-serier de siste årene.
Her er siktes det mer mot stilen og tonen i amerikanske skurkesentrerte suksesser som Fargo og Ozark. Fantasien til manusforfatterne Patrik Syversen (som også har regi sammen med Cecilie Mosli), Jesper Sundnes og Stig Frode Henriksen har fått hugge ut en tilslørt skyggeside av samfunnet som rommer både egne regler, kule steder og masse overraskelser. I tillegg serveres vi en god porsjon komikk og et persongalleri med mange høydepunkt.
Men etter bare to av ti episoder (som var det pressen fikk tilgang til for anmeldelse) er det vanskelig å se hvor bra Kielergata egentlig er. Det er ikke alt som stemmer i etableringen av denne serien. Den blir seig og dvelende i tilbakeblikkene, den tyr til litt for lettkjøpte tilfeldigheter for å bygge spenning og overgangen mellom lett absurde scener dynket i sort humor og seriens dramatiske alvor kommer vel brått et par ganger.
ANMELDELSE: Camping – Rett og slett for dårlig
Hel gate på hemmelig adresse
Jonas Schulman (Thorbjørn Harr) lever et tilsynelatende A4-liv i småbyen Slusvik. Han jobber på kafeen, er sammen med Elin (Andrea Bræin Hovig), er stefar til Sofie (Ylva Lyng Fuglerud) og er fast deltager på de ukentlige AA-møtene i kirken.
Men da en litt for ivrig forsikringsagent begynner å snoke i hans fortid, og finner ut at Jonas tidligere het Stefan, så smelles det i gang en voldelig spiral som raskt trekker vår hovedperson inn i en hektisk kamp for å holde fasaden.
Gjennom hyppig bruk av tidshopping, og stadige tilbakeblikk, får vi vite mer om både fortiden til Jonas og ikke minst hva som egentlig foregår i den idylliske Kielergata. Her bor det flere som skjuler både sin identitet og deler av sin personlighet, og vi aner konturene av en hemmelig organisasjon som har flere fingre inn i den norske småbyen.
Måten Slusvik presenteres på, med egen «diner»-kafe, sløve bensinstasjonsansatte, skaprelatert High School-dramatikk og tett skog en kan begrave hemmeligheter i, gir serien et distinkt preg av mystisk amerikansk småbykrim.
Dette er en oppskrift med dype røtter i amerikansk TV, som strekker seg fra Twin Peaks og som svinger innom alt fra Wayward Pines og Riverdale til nevnte Fargo. Men det er ikke sjangertrekk som har blitt slitt ut i det norske serielandskapet. Og med et regi- og manusteam som spenner fra de spreke Død Snø-filmene til det finstemte nachspieldramaet Det som en gang var, så har Kielergata kyndige hender som kan å spille på sjangerstyrker. De får høstet mye kul stemning, typete typer og kreative forbryterelementer ved å helle norske hverdagsengstelser og atferdsforventninger opp i den amerikanske seriestøpeskjeen.
ANMELDELSE: Ozark S02 – En underholdende popkornvariant av Breaking Bad
En skuespillerserie
Etter å ha sett han som den brutale Jarl Borg i Vikings, er det null problem å kjenne lett actionglede når Thorbjørn Harr må skru overlevelsesmekanismen opp til blodrødt. Han har et utseende som ellers roper kjernesunn og hyggelig, og ser ut til å få spille ut den kontrasten til stor effekt i rollen som den angrende synderen Jonas.
Og han er ikke den eneste som får rom til å spille på sine kvaliteter. Kilergata er ei sandkasse som lar flere knallgode skuespillere leke seg med rollefigurene sine. Både Johan Rheborg som albuetøff kafeesjef, og Anneke von der Lippe som eksentrisk veterinær er umiddelbart fengende personligheter som gir liv, leven og muligheter til den lille byen. Og så håper jeg virkelig at Ingrid Bolsø Berdals rolle, som den mystiske organisasjonens ansikt utad, ikke er over etter to episoder. Det er en rollefigur og en skuespiller jeg vil se mye mer til etter hvert som ting eskalerer.
Det er likevel unge Ylva Lyng Fuglerud som står ut som et av Kielergatas aller sterkeste kort etter to episoder. Med en naturlig kvikk og frempå stil sørger Fuglerud for at unge Sofie strutter av kul karisma i sin opposisjon mot både familie, plageånder og autoriteter.
Kielergata viser mange tegn på å kunne bli en real norsk krimgodbit, men mellom høydepunktene er det flere transportetapper hvor serien faller ned i det ordinære, samt noen scener som lugger i kleinhetsnerven min – og ikke på den gode måten.
Det gjør at jeg er forsiktig optimist med tanke på fortsettelsen. Men jeg er definitivt hekta på. Dette er en skuespillerserie med stort potensial, og jeg kommer til å kjøre Kielergata hjem etter jobb hver torsdag utover senhøsten.
Kielergata har premiere på TV 2 og Sumo på torsdag 18. oktober kl. 21.40
