Min favorittspionserie er tilbake, og Le Bureau er fremdeles en gave til alle som digger grublegod etterretningsspenning.
Le Bureau er fremdeles en av de mest realistiske spionseriene som finnes på TV. Le Bureau er fremdeles bitende aktuell. Le Bureau er fremdeles mesterlig god på å skape stolkantspenning av telefonkonferanser filmet i kommunegrå omgivelser. Le Bureau er fremdeles en serie du ikke kan fikle med telefonen mens du ser.
Sesong 4 starter altså med alt vi liker. Og har i tillegg skaffet seg noen fengende nye fjes til sin nyanserte oppbygging av hvem vi heier på i et innfløkt edderkoppnett av nasjoner, diplomatiske forbindelser, agenter, dobbeltagenter og terrorister.
*Spoileradvarsel: Herfra vil det komme elementer fra handlingen i sesong 1 – 3, og enkelte handlingstråder fra sesong 4.*
ANMELDELSE: Homeland S07 – Saul Berenson gir stor gjensynsglede
Oppvask på etterretningskontoret
Etterspillet etter forrige sesongs intense avslutning står i fokus når vi vender tilbake til Paris. Spesielt den lite flatterende hendelsen, hvor agent Malotru (Mathieu Kassovitz) stakk av fra DGSE, byr på problemer for både kolleger, mellomledere og CIA.
Men i tillegg til å hanskes med gammel oppvask og en mulig avhopper, har den franske etterretningen også nye utfordringer. Russland, cyberangrep og kunstig intelligens er stikkordene for et spill som sender agent Phénomène (Sara Giraudeau) på et nytt høyrisikabelt «deep cover»-oppdrag på et russisk prestisjeuniversitet. Det er et oppdrag som også tester kunnskapen og ferdighetene til DGSEs hackerteam, som må opp mot russiske motstandere i en herlig «hvem hacker hvem»-lek som tar tradisjonell spionmoro inn i smarttelefoner, smartklokker og pacemakere. En kan jo ikke utsette noe på tema og timing.
Realismen og troverdigheten blir trukket fram som en av Le Bureaus store styrker. Og selv om dette først og fremst er en underholdningsserie som bygger sine historier ut fra fortellerkunstens regler, så fester det seg et alvor av troverdige trusler, troverdige metoder og troverdige reaksjonsmåter. Serieskaper Eric Rochant og hans team klarer å gi et inntrykk av både hvor grundige, dyktige og modige etterretningsagentene er, og hvor intrikat og total manipuleringen er i deres verden. Dette er en serie som prøver å gi et innblikk i hvor sårbare våre nye samfunnsstrukturer er, og hvor høy risikoen er for at det stadig vekk kan gå ganske galt.
Det er i dette nyanserte bildet at Le Bureau briljerer og finner sin realistiske brodd. Godt hjulpet av et kamera som leker med både forventninger og sjangerkonvensjoner og viser oss den relevante informasjonen på hakket mer krevende vis enn vi er vant til fra ansikt- og actionfokuserte spenningsserier. Her løser ikke rollefigurene verdensproblemer med «walk and talk» i gangene, og de får en ikke opp all verdens filer bare ved å gå på nærmeste storskjerm – de må gå ned i arkivrommet, signere ut harddisken og plugge til USB-kabelen.
Jeg er på ingen måte en forkjemper for unødvendig detaljerte visuelle beskrivelser i TV-serier altså, men Le Bureau får disse naturlige arbeidsoppgavene til å bli en del av seriens rytme. En slags hovedpulsåre som tar oss med inn i en litt seigere, litt alvorligere og litt mer relevant miljøskildring – og de gjør det uten å miste et grann av spenning.
ANMELDELSE: Jack Ryan S01 – Underholdende agentserie med bred appell
Tar seg tid til menneskene
Det er liten tvil om at etterretningstjenesten som arbeidsplass tikker inn høyt oppe på stresstoppen når det gjelder press og engstelser. Hvis du i tillegg driver bedrag ute i felten må jo det fysiske og mentale kjøret til tider være uutholdelig. Det er sider ved spionlivet som de fleste serier bare bruker som drivstoff for å skru opp publikumspulsen. Men også her tar Le Bureau seg tid til å meisle ut noen fantastisk fine scener som viser fram den menneskelige siden av våre rollefigurer.
Det er en sekvens med vår venn Malotru i den første episoden som er så treffsikker og bevegende at jeg måtte tilbake å se den en gang til. Et av årets vakreste serieøyeblikk for min del. En av de der blomstene som vokser fram gjennom betongen og stråler litt ekstra på grå bakgrunn.
I en serie hvor skuespillerprestasjonene er på jevnt toppnivå, er det fremdeles Mathieu Kassovitz (Malotru) som stikker seg ut. Han har klart å skape en rollefigur som naturlig kombinerer et lynende intellekt, en fysisk seighet, et stort og komplekst hjerte og et sårt vemod som gjør hver en scene med mesteragenten til en liten opplevelse.
ANMELDELSE: Kielergata – Har potensial til å bli en krimgodbit
Det er noen tegn på at dette kanskje kan bli sesongen hvor Le Bureau tar merkbart hensyn til sin egen suksess. Dette har blitt en serie med en stor fanskare, og i slike situasjoner kan fristelsen og presset til å ta mer kommersielt trygge valg melde seg. Det trenger ikke bli en negativ ting her. Men jeg ser antydninger til en mer persondrevet og dramakonfliktsøkende tone i oppstarten av sesong 4. Spesielt gjelder dette en tilskrudd kontorkonflikt (med en tidligere Bond-skurk i midten) som kjennes et par hakk mer såpete og konstruert enn seriens ellers sobre tone. Og selv om jeg skjønner at Phénomène er en av seriens populære hovedpersoner, så lugger det litt i seriens realistiske stil at hun skal ut på nok et «deep cover»-oppdrag i et internasjonalt studentmiljø – etter at hun ble avslørt som agent i forrige sesong.
Hvis disse trådene sklir ut i retning melodramaet, er det ikke sikkert toppkarakteren står seg ved sesongens slutt. Men jeg tåler egentlig godt at Eric Rochant lener seg noen prosenter mer mot spionsjangerens underholdningstradisjoner. Dette er en serie som på mesterlig vis blander innsikt og sofaspenning, og min lille tvil skal få komme Le Bureau til gode – serien har så til de grader vist seg tilliten verdig i sine tre foregående sesonger.
Le Bureau sesong 4 starter på NRK nett-TV den 23. oktober. Det vil komme to episoder hver tirsdag framover.
