Var Tjostolv Moland og Joshua French to naive eventyrere som havnet i trøbbel uten skyld, eller var de kyniske representanter for europeisk utnyttelse av det afrikanske kontinentet? Marius Holst diskuterer dette i en velregissert film som slett ikke fremstår som en heltehistorie.

Den forsøker å beskrive det tette vennskapet mellom to uortodokse nordmenn, foranledningen til deres arrestasjon i 2009, forholdene de led under i fangenskap og hvordan den ene ikke levde lenge nok til å oppleve løslatelsen.

Mordene i Kongo imponerer med en overbevisende miljøskildring, en velstrukturert historiefortelling og glimrende skuespill av Tobias Santelmann og Aksel Hennie, som bare ER Moland og French.

Filmens problem er at den ikke går langt nok i forsøkene på å beskrive dem og utforske deres motiver, men benytter det meste av spilletiden på å skildre hendelser og sammenhenger som de fleste av oss kjenner til fra før gjennom en massiv mediedekning.

Tjostolv Moland (Tobias Santelmann) møter sjåføren Abedi Kasongo (Patrick Madise) i “Mordene i Kongo”. (Foto: Friland Produksjon/Nordisk Film Distribusjon)
Sår tvil om deres versjon

Etter at det ble kjent at den opprinnelige manusforfatteren, Nicolaj Frobenius, trakk seg fra prosjektet, har det har vært knyttet spenning til filmens versjon av hva Moland og French egentlig gjorde i Kongo, og beskrivelsen av mordet på sjåføren deres, Abedi Kasongo.

Uten å avsløre det første, høres det ut som en litt merkelig røverhistorie, men som selvsagt kan være sann. Den skal også stemme overens med det Joshua French selv forteller på sin pågående foredragsturné, men vekker spørsmål om hvorfor Moland og han fortalte andre versjoner tidligere. Selve mordet har ett hovedforløp i filmen, men senere skildres det på to andre måter i tilbakeblikk som sår tvil om Moland og French sin versjon egentlig er sann.

Det kan sees på som feigt å helgardere seg på denne måten, men jeg synes at det er et smart grep av manusforfatter Stephen Ulander og regissør Marius Holst å ikke lande på én bestemt versjon, men presentere flere mulige scenarioer som er beskrivende for sakens mange motstridende teorier, meninger og opplysninger. Her må publikum selv tolke sannheten, som er en mye mer interessant øvelse enn å få den ferdig servert i fanget.

Kongolesiske myndigheter og rettsapparat levnes liten ære i denne filmen, men samtidig fremstår heller ikke Moland og French som søndagsskolegutter. I en smått absurd dialogrekke beskriver filmens French seg selv som en ålreit voldsmann, som i så fall forteller om en selvinnsikt utenom det vanlige.

Denne filmen er i det hele tatt mest interessant når den forsøker å forklare hvilken type French er og Moland var. De gir uttrykk for å være karer med interesser og eventyrlyst som ikke passer inn i trygge og kjedelige Norge. Filmens French sier at det må være plass til slike som dem, også. Her kunne nok manuset ha fabulert enda mer rundt disse personlighetene, deres verdensbilde og hvor de føler de hører hjemme i det. Dette kunne ha resulterte i en enda mer interessant film.

Samtidig må man ha forståelse for at Marius Holst kanskje måtte fortelle deres historie med en viss forsiktighet, all den tid dette er basert på mennesker og hendelser i nær fortid, der sårene fremdeles er åpne.

Joshua French (Aksel Hennie) må sitte på lasteplanet på Abedi Kasongos pick-up i “Mordene i Kongo”. (Foto: Friland Produksjon/Nordisk Film Distribusjon)
Skuespillet er avgjørende

Mordene i Kongo er innspilt i Sør-Afrika, og jeg har ingen forutsetninger for å si om det ligner Kongo i det hele tatt, men John Andreas Andersen gode bilder (noe er også filmet av John Christian Rosenlund) fanger inn varme, klamme og støvete omgivelser med høy troverdighet, godt støttet av Johannes Ringen og Johan Söderqvists dunkle filmmusikk.

Det visuelle uttrykket står i skarp kontrast til det striglete og dresskledte apparatet som rykker inn fra Norge, og møter en helt annen samfunnsstruktur og mentalitet, nemlig de oppdiktede UD-representantene Ane Strøm Olsen (Ine Jansen) og Halvard Mo (Christopher Staib), samt advokat Morten Furuholmen (Dennis Storhøi).

Spesielt interessant er Jansens figur, når hun forsøker å pirke i French sin historie. Hun kommer dessverre aldri til noen store åpenbaringer eller erkjennelser, bare at det er mye ved saken som virker merkelig og uavklart.

Joshua French (Aksel Hennie) opplever harde påkjenninger i fengsel i “Mordene i Kongo”. (Foto: Friland Produksjon/Nordisk Film Distribusjon)

Filmens avgjørende kvalitet er skuespillet, som er jevnt over godt i både små og store roller. Det gjør inntrykk å se Tobias Santelmanns skildring av Moland, når hans mentale tilstand gradvis forverres og han blir både truende og uforutsigbar. Filmen indikerer indirekte at motivasjonen bak hans selvmord i 2013 kanskje var å øke mulighetene for kameratens løslatelse.

Aksel Hennie spiller også med solid troverdighet som den rolige og avmålte French, som lenge virker forholdsvis lite påvirket av de harde påkjenningene. Men også her kommer man til et punkt der figuren sprekker.

Mordene i Kongo er god på å beskrive sakens gang, og hvordan den påvirket de involverte, men man sitter igjen med en hel del av de samme spørsmålene. Kanskje er dette det beste man kan håpe på av en film om Moland og French så kort tid etter. Det virker jo som at det finnes mange svar.

Om FILMEN

Mordene i Kongo
  • Mordene i Kongo
  • Slippdato: 26.10.2018
  • Regi: Marius Holst
  • Utgiver: Nordisk Film Distribusjon
  • Originaltittel: Mordene i Kongo
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.