Smallfoot er en vellykket animasjonskomedie som kombinerer en lun og morsom Yetihistorie med en overraskende stor dose samfunnskritikk.
Filmen er rett og slett en god reklamefilm for viktigheten av kritisk tenkning, og viser tydelig fram både farene og det fjollete med trosretninger som benekter vitenskap og menneskerettigheter ut fra frykten for å miste autoritet og kontroll.
I tillegg viser filmen en lekenhet med tema som integritet, samvittighet og identitet som gjør dette til en fantasirik fjelltur som er både morsom, poengtert og veldig aktuell.
ANMELDELSE: Kristoffer Robin og Ole Brumm – Føles som et kalkulert produkt
En omvendt jakt på fabeldyr
Premisset er snudd på fiffig vis i regissør Karey Kirkpatricks vri på Yetjakten.
Oppe på toppen av Himalaya bor Yetiene i en hyggelig og fredelig landsby. De henter sin virkelighetsforståelse fra en rekke stener med graverte lover som holdes av Steinvokteren (Stig Henrik Hoff), og de går aldri under skydekket – for der er det «store intet».
Men så en dag får den unge og eventyrlystne Migo (Even Bergan) øye på et menneske, eller en «smallfoot» som vi kalles her. Dessverre forsvinner mennesket før han får vist fram funnet sitt. Ikke bare blir han latterliggjort for å mangle bevis på sin fabeldyrobservasjon, han blir også forvist da han nekter å føye seg etter steinen som sier «smallfoot finnes ikke».
Men et knippe konspirasjonsglade Yetier tror på Migo, og sender han ut på en jakt som introduserer snømannen for den klikkglade naturfotografen Pelle (Jon Bjørnstad).
Det er godt å se en animasjonsfilm som sikter på det brede familiepublikummet tørre å være såpass tydelig i budskapet sitt. Dette er en film som bærer sine verdier med stolthet, og som treffer godt med spark til både journalisters fokus på egen popularitet og mot samfunnsledere som bruker frykt og løgn for å holde på sin makt.
Her er heldigvis ikke alt sort hvitt når det gjelder god og slem. Smallfoot er ikke redd for nyansene og gir såpass med bakhistorie og kontekst til filmens skurker at de ikke blir flate og totalt urealaterbare.
ANMELDELSE: Månelyst i Flåklypa – Reodor, Solan og Ludvig avslutter med stil!
Sprudlende animasjonsmoro
Den visuelle kreativiteten er tidvis sprudlende i Smallfoot. Regissør Karey Kirkpatrick og gjengen får tatt ut mye av potensialet som ligger i slapstickhumoren som er sentrert rundt store fallhøyder, snø, kulde og kraftige hodesmeller. Isens gjennomsiktige fargespill brukes også på lekkert vis til å gi stemningsfullt særpreg til Yetienes hjemplass.
Det er Warner Animation Group (The Lego Movie, Storks) som står for produksjonen, og det er Sony Pictures Imageworks som stått for animasjonen. De har tidligere jobbet på filmer som Hotel Transylvania, Emoji-filmen og Smurfene: Den hemmelige landsbyen, og det er lett å kjenne igjen den ganske så glatte streken og den tydelige fortellerstilen. Her går det an å savne mer særpreg i det visuelle uttrykket, dette er ikke en film som slår inn noen dører der. Men det er høy kvalitet, og et par av de pelskledde rollefigurene har detaljer som gleder.
Sangnumrene i Smallfoot er ikke på høyde med de beste animerte musikalene. Å radbrekke Queen og David Bowies fantastiske Under Pressure med en karaokerap er ikke særlig god musikk i mine ører, og heller ikke originalsangene blir opplevelser i seg selv. Men låtene bærer handlingen godt, og har også tålt oversettelsen til norsk.
Det er likevel nok av underholdende godbiter i denne vinterkledde familiefilmen. Jeg storkoste med med Smallfoot. En soleklar anbefaling til både små og store animasjonsfilmentusiaster.
Anmeldelsen av Smallfoot er basert på 2D-versjonen med norsk tale.
