Det blir fargerikt og lekent, men lite originalt når Illumination, selskapet bak Grusomme meg og Minions-universet, adapterer amerikanernes elskede julefortelling How the Grinch Stole Christmas for det store lerretet.
Grinchen er en triveligere og snillere variant enn Ron Howard-filmen fra 2000 med Jim Carrey i hovedrollen. Dette er en lun og koselig barnefilm, men slik det også var med Grinchen anno 2000 er fortellingen for kort for det formatet den er ment å fylle.
«KuToppen» – Norsk stemmeskuespill som virkelig begeistrer.
Vil stjele jula
Som i Dr. Seuss sitt eventyr tar filmen oss med til Hvemvik der hvemingene forbereder seg til jul med glitter, lys, juletrær, julesanger og alt som følger med. Alle gleder seg til jul og er så forbaska lykkelige.
Så lykkelige at det blir et rent lite helvete for Grinchen, som bor i en hule i et fjell på en klippe et stykke utenfor byen.
Vinterdepresjonen har satt inn for fullt, med trøstespising, selvmedlidenhet, sutring og elendighet. Og når han finner ut at ordføreren for Hvemvik har planlagt at denne julen skal bli den største noensinne, blir det for meget for den gamle grinebiteren.
Grinchen klekker ut en listig plan om å forkle seg som julenissen og stjele julen fra hvemingene. Samtidig planlegger den driftige, lille hvemingen Cindy Lou å fange julenissen på julenatta, for å få pratet med ham om et helt spesielt ønske.
Artig slapstick
Illuminaton har tatt med seg Dr. Seuss sin strek inn i sitt animasjonsarbeid. Hvemvik har blitt en tettpakket og fargerik pepperkakeby med snirkler, snurrer og høye, halvskeive hus. Jeg blir umiddelbart glad av universet vi blir tatt med inn i.
Grinchen ser snillere ut enn jeg noensinne har sett ham tidligere. De røde og gule øynene er borte og han er så lodden og myk at man egentlig bare har lyst til å gi ham en klem.
Det blir kanskje litt for trygt, men det er helt i tråd med filmene Illumination har laget tidligere. En enkel fortelling, artig slapstick og en og annen vits de voksne kan humre av. Grinchen stiller som den misforståtte slemmingen og Cindy Lou er den supersjarmerende heltinnen.
Filmanmeldelse: «Smallfoot» – En morsom innføring i kritisk tenkning.
Fint stemmearbeid
Illumination kan dette med å lage artig slapstick som barn hylflirer av, men de er ikke like gode på å lage vitser med todelt betydning der de voksne ler av helt andre ting enn barna. Likevel er Grinchen trivelig for både store og små.
Filmen har en rekke artige sekvenser som for eksempel når Grinchen spiller “All By Myself” på orgel, eller fråtser i trøstespising. Jeg koser meg med hvordan Cindy Lou planlegger sin store julenissefelle og hvordan hun og vennegjengen farter rundt i snødekte Hvemvik. Grinchens supersøte hund Max er også en kilde til mange av filmens morsomheter.
Kåre Conradi og Marie Molvær gir fine stemmer på norsk til Grinchen og Cindy Lou, og Per Christian Ellefsen setter stemningen som fortellerstemmen som leser historien på rim og rytme i originalverkets ånd.
Et trygt kinovalg
Selv om jeg koser meg med Grinchen er den ikke velskrevet nok til å bli en klassiker. Historien er rett og slett for tynn til å forsvare filmens 90 minutter, og selv om filmen er stappet med artige sprell kjennes den litt for lang ut.
Fortellingen blir tidvis også så sukkersøt at det nesten kiler i øra, og det smøres tykt på med moralsk budskap mot slutten. Men jeg ble jo rørt, selv om det kanskje var litt irriterende at de åpenbare tårekanaltrykkerne fungerte.
Grinchen er uansett et trygt valg på kino for barnefamiliene i den kommende førjulsstria. Du skal være en ganske så nitrist grinch for å ikke kose deg litt med denne filmen.
