Regissør Eirik Svensson viste i sin forrige film, Natt til 17., en fremragende evne til å skildre norsk ungdomsliv naturlig og uanstrengt.
Også i Harajuku får man en sterk følelse av at den unge hovedpersonen lever et virkelig liv, der man tror fullt og helt på det hun gjennomgår, nettopp fordi skildringen av både figuren og miljøet hun vandrer i, er så gjennomført troverdig.
Det skyldes ikke bare kompetent regi og et innsiktsfullt manus, men også en imponerende sterk prestasjon fra hovedrolleinnehaver Ines Høysæter Asserson.
Harajuku er et gripende portrett av et forsømt barn som plutselig er nødt til å være mer voksen enn hun er i stand til å være. Det gjøres riktignok noen valg i historien som det kan settes spørsmålstegn ved, men filmen har et friskt og kreativt visuelt uttrykk som understreker alvoret.
Vil rømme til Tokyo
Det er lille julaften og 15 år gamle Vilde (Ines Høysæter Asserson) er på flukt fra barnevern og vektere i området rundt Oslo S etter at moren er utsatt for en ulykke.
Hun er desperat etter å få tak i penger for å rømme fra byen med en enveisbillett til bydelen Harajuku i Tokyo. Derfor går Vilde til flere drastiske skritt, blant annet å kontakte sin biologiske far Einar (Nicolai Cleve Broch), som har vært ute av bildet i hele oppveksten hennes.
Han er tilfeldigvis i området på julehandel med sin nye familie, og svarer på Vildes melding, til tross for store protester fra kona Marianne (Ingrid Olava).
Anmeldelse: Suspiria er en frisk nytolkning av horrorklassiker
Det gjør inntrykk å se hvordan Vilde er forsømt og forlatt av de få voksne hun har rundt seg, og hvordan 15-åringen står alene foran en høytid der familie står i fokus for de fleste. Ines Høysæter Asserson (Thea i 2 episoder av Skam) spiller Vilde med en stadig tiltagende desperasjon. Hun møter alt og alle med piggene ute, og er nødt til å opptre voksent uten å vite hva det egentlig innebærer.
Tittelen Harajuku henspeiler altså på en spesielt livlig bydel i Tokyo, og kan tolkes som et symbol på Vildes behov for tilhørighet på et sted der alt skal bli bra og hun kan føle seg trygg.
Filmen gjør det nemlig åpenbart at denne tryggheten er noe som mangler i Vildes liv, og visualiserer hennes Harajuku-drømmer med en fargerik blanding av animasjon og levende bilder, der norske og japanske bybilder smelter sammen. Dette er et sprekt grep, som sammen med foto, klipp, musikk og lyddesign av høy kvalitet gir Harajuku et interessant og energisk uttrykk som beskriver Vildes forhold til japansk anime og japansk popkultur.
Føler at noe mangler
Nicolai Cleve Broch er en annen viktig årsak til at Harajuku fungerer, fordi han spiller godt og nyansert i rollen som Einar, en i utgangspunktet sympatisk og velmenende mann som innerst inne er klar over det store sviket han har begått, og prøver å tilnærme seg Vilde på en usikker, stotrende og klønete måte.
Møtet mellom far og datter har noen av filmens sterkeste scener, med godt samspill mellom Asserson og Cleve Broch. Samtidig er Ingrid Olava god som Marianne, en reirbygger som er mer enn villig til å la ektemannens datter i stikken for å sikre sin egen families husfred og julehygge.
Hun har en tilsynelatende hard, kald og uforsonlig innstilling til Vilde, og jeg skulle gjerne sett mer av denne figuren for se om denne statiske holdningen kunne ha endret seg. I stedet får vi et kranglete klimaks som kan virke litt konstruert og krampaktig.
Anmeldelse: Escape at Dannemora er en seig og solid serie om en utrolig fengselsflukt
Harajuku snubler litt når den umiddelbare årsaken til Vildes flukt åpenbares for Einar, for den ballen legges død unaturlig kjapt til fordel for far-datter-problematikken, som om den særdeles sentrale informasjonen egentlig ikke var så viktig.
Der får man følelsen av at noe mangler i manuset, noe som det føles naturlig at figurene egentlig skulle ha snakket mest om. Filmen er bare 1 time og 20 minutter lang, så det hadde vært rom for utdypning, men Sebastian Torngren Wartins ellers fine manus velger heller å fokusere på den tunge gjenforeningen av Vilde og Einar.
Hovedinntrykket av Harajuku er likevel positivt. Ines Høysæter Asserson markerer seg som et stort talent som vi forhåpentligvis får se mer av, og Eirik Svensson har regissert en sår film med en gripende historie som det gjør både godt og vondt å se.
