Andre verdenskrigs siste dager skildres med bekmørk absurditet i Kapteinen, en vill historie som dessverre er basert på virkelige hendelser.
Filmen har en gjennomgående følelse av at dommedag er nært forestående for alle involverte, og har en troverdig fremstilling av hvordan moralen er i full kollaps blant tyske offiserer som vet at de har tapt.
Regissør og manusforfatter Robert Schwentke viker ikke unna nærgående beskrivelser av nazistenes umenneskelige brutalitet, men skildrer det modig på et nesten sorthumoristisk vis.
Latteren sitter riktignok langt inne, for historien beveger seg stadig lenger ut i galskapen. Kapteinen er et beinhardt krigsdrama som samtidig er en bisarr røverhistorie.
Desertør blir nazi-kaptein
Desertøren Willi Herold (Max Hubacher) er på flukt på den tyske landsbygda i april 1945, mens krigen ser ut til å gå mot slutten.
Når han finner en uniform i et forlatt kjøretøy i veikanten, får han plutselig muligheten til å redde sitt eget skinn ved å utgi seg for å være kaptein i Luftwaffe.
Herold utnytter sin nye posisjon til å fjerne seg lengst mulig vekk fra sitt opprinnelige utgangspunkt som desertør. Han tar kommandoen flere soldater han kommer over på sin vei, men går opp i rollen på en intens og nådeløs måte som skal få store og dødelige konsekvenser.
Filmen viser iskaldt og effektivt hvordan Kapteinens dømmekraft påvirkes av hans nye maktposisjon. Han legger ut på et oppdiktet oppdrag som han påstår er på Førerens personlige befaling, og vi ser hvordan han tar stadig større sjanser og hvordan han mister mer og mer av sin virkelighetsforståelse.
Historien kan være et bilde på hvordan krig og fascisme formørker normal moral og menneskelighet. Det skjer ting i denne filmen som er dypt forstyrrende, som man tenker nesten ikke kan være sant, men som sannsynligvis ligger nærmere sannheten enn man liker å innrømme.
Kanskje er det også derfor filmen er skutt i gnistrende og styggvakkert sort/hvitt av regissør Schwentkes faste fotograf, Florian Ballhaus. Det er ikke rom for farger i denne mørke krigshistorien, slik det heller ikke var i Steven Spielbergs Schindlers liste (med ett velkjent unntak).
Stadig tiltagende perversitet
Max Hubacher er strålende i hovedrollen som Willi Herold, der han starter som desertør med et kroppsspråk og ansiktsuttrykk som lyser av frykt og desperasjon.
Han ender opp på et helt annet mentalt plan, og den gradvise overgangen skildres overbevisende. Det gjør spesielt inntrykk å se ham øve på kapteinsrollen når han først tar på seg uniformen.
Den første soldaten han møter, Freytag (Milan Peschel), blir kommandert til å være hans sjåfør. Peschel er uunnværlig i rollen som filmens moralske kompass, fordi Freytag er den vi ser reagerer noenlunde menneskelig på kapteinens stadig tiltagende barbari og perversitet.
De øvrige rollefigurenes handlinger viser hvordan man i et fascistisk hierarki kan miste gangsynet og følge makta uten å stille nødvendige og betimelige spørsmål.
Etter en lovende, men ujevn Hollywood-karriere med filmer som Flightplan, RED, R.A.P.D., Insurgent og Allegiant, ser det ut til å ha vært et smart karrieretrekk av Robert Schwentke å returnere til hjemlandet for å lage film.
Kapteinen er nemlig hans desidert beste så langt, og tyder på at han innehar et større talent enn han har fått vist tidligere. Her dykker han uredd ned i den tyske krigsgjørma, med ubehagelige portretter av offiserer og soldater på vei mot avgrunnen, ikke rent ulikt stemningen i Francis Ford Coppolas Apokalypse nå!
Samtidig er absurditeten et avvæpnende virkemiddel som gjør filmen morsom, men man får dårlig samvittighet hver gang man ler. Kapteinen er et rått og intenst krigsdrama med et skrått blikk på galskapen.
