Sorry To Bother You er en flengende satirisk film om menneskers bristende drømmer i det hule og kalde kapitalsamfunnet. Regissør og manusforfatter Boots Riley forteller en morsom, absurd og surrealistisk historie om en ung og ambisiøs mann som må gå på akkord med seg selv og sine egne prinsipper i jakten på penger og status.
Det som skjer videre fortelles med store doser sort humor, og Riley tar i bruk noen visuelt overdrevne virkemidler, men det er åpenbart at det ligger et klart alvor bak. Sorry To Bother You er en hardtslående og humoristisk kommentar til en problematisk og menneskefiendtlig samtid.
Smarte observasjoner av ubehagelige sannheter
Cassius Green (Lakeith Stanfield) får jobb som telefonselger i underetasjen hos selskapet RegalView i Oakland. Han blir ekspert på å selge hva det skulle være i telefonsamtaler med intetanende kunder, og lokkes stadig med muligheten til å oppnå status som «power caller» i den mystiske og forjettede toppetasjen.
Samtidig er det opprørsstemning blant hans lavtlønnede kolleger, og når det trues med streik, samtidig som Cassius ser ut til å få forfremmelsen han drømmer om, må han velge mellom å være lojal mot sine arbeidskamerater eller ta den gullforgylte heisen opp. Valget han gjør sliter på forholdet til kunstnerkjæresten Detroit (Tessa Thompson).
Anmeldelse: Suspiria er en frisk nytolkning av den italienske horrorklassikeren
Hovedfokuset i handlingen er altså penger, i dette tilfellet grønne dollarsedler, som er den store gulroten og drivkraften for de involverte. Det ligger til og med i hovedpersonens navn. Cassius Green uttales veldig likt som «cash is green», ikke sant?
Filmen gir et åpenbart overdrevent bilde av pengejaget i samfunnet, men det er nok av smarte observasjoner av ubehagelige sannheter i manuset som man kan kjenne seg litt for godt igjen i.
Riktignok er det kanskje hardere kår for arbeiderklassen i USA enn i det norske velferdssamfunnet, men filmens skildring av amerikansk klassekamp, gnisninger mellom rike og fattige og arbeidsgiveres råkjør mot ansatte kan enkelt overføres til hjemlige forhold.
Virkemidlene går for langt
Lakeith Stanfield spiller en god hovedrolle, der Cassius fremstår som en oppvakt og positivt innstilt kar som er lett å like, og virker å ha sunne holdninger. Derfor er det forstemmende å se at jobbutsiktene lokker ham til å bli en kar det ikke er så lett å like. Samtidig kan man spørre seg hva man selv hadde gjort i samme situasjon.
Cassius jobber seg oppover i systemet fordi han er veldig flink til å snakke i telefon med hvit stemme til hvite kunder (morsomt dubbet av David Cross). Dette illustrerer hvem som er de pengesterke, og hvordan noen afroamerikanere kanskje føler seg tvunget til gi avkall på sin identitet og kulturelle særtrekk for å komme seg opp og frem i den hvite manns verden. Sånn sett kan man se paralleller mellom Sorry To Bother You og horrorfilmen Get Out.
Det er for øvrig morsomt å se Cassius søke råd hos sin eldre kollega Langston. Han spilles nemlig av Danny Glover, kjent fra Dødelig våpen-filmene, og det er et hjertelig gjensyn der han til og med får sagt «I’m too old for this shit».
Anmeldelse: Glenn Close er gnistrende god i The Wife
På ett tidspunkt går filmen over i et handlingsforløp som involverer Steve Lift (Armie Hammer), en kunde hos RegalView som tilsynelatende er en kul og sympatisk gründer. Det viser seg imidlertid at han har urovekkende planer for WorryFree, et selskap der man kan jobbe gratis på livstid mot kost og losji.
Her går kanskje virkemidlene noen hakk for langt, fordi filmen fjerner seg fra den mer virkelighetsnære satiren. Det er likevel fullt mulig å spore samfunnskritikken til vår egen tids utnyttelse av fattig arbeidskraft, i et samfunn der de rike bare blir rikere, og de fattige blir fattigere.
Boots Riley imponerer i sin rabiate regidebut. Han har noe viktig på hjertet i Sorry To Bother You, og formidler det med høy energi, stor oppfinnsomhet og et åpenbart politisk engasjement.
