Oppskriften på en god nyinnspilling er å finne på noe nytt og spennende innenfor originalens rammeverk. Det har den italienske regissøren Luca Guadagnino (Call Me By Your Name) definitivt greid med Suspiria.
Der landsmannen Dario Argentos 1977-film var som en intens, fargesprakende feberdrøm, er Guadagninos versjon plassert i et grått, regntungt og nitrist Berlin, preget av den venstreekstremistiske Baader-Meinhof-bandens terroraksjoner.
Betongrealismen er en effektiv kontrast til historiens overnaturlige elementer, som manusforfatter David Kajganich avdekker relativt tidlig. Han har skrevet en historie som går dypere ned i tematikken rundt skyld, skam og forlatelse, mens Guadagnino bruker heftig koreografert dans av Damien Jalet og et forstyrrende filmspråk til å beskrive demoniske krefters nærvær.
Suspiria er en frisk nytolkning fra en regissør i kreativ toppform.
Noe skummelt foregår
Amerikanske Susie Bannion (Dakota Johnson) blir tatt opp ved et anerkjent danseakademi i Berlin, der den berømte instruktøren Madam Blanc (Tilda Swinton) oppdager hennes store talent.
Hun blir god venn av medeleven Sara (Mia Goth), og fremtiden ser lys ut, men etter en tid vekkes mistanken om at noe ikke stemmer ved akademiet. En elev har forsvunnet, og den eldre psykiateren Dr. Klemperer (Lutz Ebersdorf) tipser politiet om at noe skummelt foregår.
Samtidig jobber både lærere og elever hardt med fremføringen av et krevende stykke, mot et mørkt og truende klimaks.
Anmeldelse: Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser byr på middels engasjerende magi
Guadagnino refererer ikke bare til den originale Suspiria, men også Dario Argentos senere filmer Inferno (1980) og The Mother of Tears (2007), en trilogi som Argento kaller The Three Mothers, inspirert av den britiske forfatteren Thomas De Quinceys essay Suspiria de Profundis (publisert på slutten av 1800-tallet).
Vi blir kastet inn i et symboltungt mareritt der gammel heksekunst står sentralt, og helvetes dører står på gløtt. Filmen har noen scener som krever en sterk mage, med tablåer som vekker et dypt ubehag.
Det er et godt grep å la Røde Arme Fraksjonens terroraksjoner i 1977 ligge som et usikkerhetsmoment i bakgrunnen, gjennom stadige avisoverskrifter og nyhetsreportasjer på radio og tv. Dette skaper inntrykk av en samtid i ubalanse og viser hvordan mørke krefter kan operere i skjul av andre begivenheters røykteppe.
Forstyrrende sjokkscener
Denne filmen er visuelt sett mindre spennende enn originalen, og har derfor ikke den samme suggererende effekten som Argento søkte, men det er selvsagt et bevisst, kunstnerisk valg av Guadagnino og fotograf Sayombhu Mukdeeprom, som også jobbet sammen på Call Me By Your Name.
De har en mer realistisk tilnærming til skildringen av miljøet i og rundt danseskolen, noe som forsterker de forstyrrende sjokkscenene når bygningens sanne natur åpenbarer seg. Da slipper også helvetet løs i noen eiendommelige sekvenser som kan dele publikum.
Det er ikke ren horror som utspiller seg, men heller en form for kunst, der symbolikken nærmest drukner i blodig kroppsskrekk.
Anmeldelse: Grinchen er en trivelig julefortelling med sukkersøt moral
Dakota Johnson imponerer i en gjennomført behersket rolle som Susie, der et avmålt følelsesspekter gir frampek til det som skal komme. Tilda Swinton, som her gjør sin femte film med Guadagnino, er fabelaktig som den mystiske og fascinerende Madam Blanc som virkelig brenner for dansekunsten, av årsaker som også skal avklares.
Mysteriet rundt skuespilleren Lutz Ebersdorf i rollen som Dr. Klemperer, er for så vidt en offentlig hemmelighet, men er dette ukjent for deg, er det best å holde tett.
Det er definitivt en hyggelig gest av Guadagnino å gi den originale Susie Bannion, Jessica Harper, en liten, men betydningsfull birolle. Det er i det hele tatt en kvinnetung film, der de eneste mannfolkene i persongalleriet blir ettertrykkelig avkledd og latterliggjort.
Anmeldelse: Overlord bøtter på med brutal action og blodige effekter
Denne nye versjonen av Suspiria er langt ifra noe publikumsfrieri. Den er lang, seig og blytung, men også modig, stilsikker og forfriskende annerledes.
Thom Yorke har laget filmmusikk som er pinefullt vakker, klipper Walter Fasano har laget flere spennende og urovekkende montasjer og David Kajganich har greid å fornye og utdype Argentos historie i en spennende retning.
Luca Guadagnino har turt å gi nytt liv til en av Italias største kultfilmer gjennom tidene, og kan godt ha skapt en selv i prosessen.
