Tårnet er en animasjonsfilm som begeistrer både med form og innhold. Filmskaper Mats Grorud har vevd sammen en sår og hjertevarm fortelling som elegant skifter mellom ulike visuelle uttrykk.
Her brukes flyktningleirens generasjonsbolig, det stadig uferdige etasjetårnet, som både kulisse og rammeverk for historien. Det gir Grorud rom til å fortelle en familiehistorie som spenner fire generasjoner, og som med stor medmenneskelighet tar oss med inn i rollefigurenes fortvilelser og håp.
ANMELDELSE: Sorry To Bother You – Hardtslående og humoristisk samtidskritikk
Et oldebarns reise inn i historien
Wardi (Romina Adl Kasravi) er en ung jente som bor i en palestinsk flyktningleir i Beirut, Libanon. En dag da hun er lykkelig på vei hjem fra skolen for å vise fram et meget imponerende karakterkort, skjer det flere dramatiske ting i bydelen. Det sender henne på en reise gjennom familien og deres hjem. En reise oppover i tårnet som både åpner dører til fortidens tap, men også søker framtidens håp.
Her får vi små innblikk i familiens mangeårige kamp for å vende hjem og for å passe inn. Vi serveres flere scener som virkelig engasjerer, og som drar oss inn i situasjoner som provoserer og setter seg rett i magen. Enten det er måten unge skopussere blir behandlet på, hvordan det er å forlate en hund en elsker eller kontrasten mellom en walkmans popmusikk og dødelige smell under et bombeangrep.
Regissør og manusforfatter Mats Grorud har selv bodd i en palestinsk flyktningleir i Libanon, og filmens manus er basert på samtaler og intervju han gjorde der. Han har klart å ivareta en sterk troverdighet i disse historiene. Mye på grunn av nyansene og den romslige klangbunnen som ligger i hendelsene som skildres, og i måten de huskes og fortelles innad i Wardis familie.
Galgenhumoren ligger aldri langt unna, og gjennom flerdimensjonale rollefigurer og smart dialog får Tårnet satt flere fargenyanser til konflikter som media ofte bare tar seg tid til å male sort-hvitt.
ANMELDELSE: Harajuku – En gripende historie
Et uttrykksfullt filmspråk
I tillegg til å beint fram være nydelig å se på i flere velkomponerte utsnitt, er det et gjennomgående smart og uttrykksfullt filmspråk i Tårnet.
Gjennom å bruke filmens sentrale kulisse, tårnet, som sitt bærende dramaturgiske virkemiddel, får denne kulissen en fremtreden rolle som utnyttes effektivt til å vise oss vekten av tid, krigens arr og familiens samhold.
Skiftet mellom «stop motion«-animasjon i nåtid, og det som ligner på mer tradisjonell tegnefilmanimasjon i tilbakeblikkene, er en effektiv måte å skille tidslinjene på. Det legger også grunnen for et rikt visuelt uttrykk som, når tiden er inne, har skapt en solid ramme for å introdusere noen faktiske fotografier av virkelige mennesker, som jeg antar er fra flyktningleiren. Disse fotografiene punkterer animasjonsfilmens distanse. Det er en kanonkule av et virkemiddel å bruke i en animasjonsfilm. Et slikt grep kan oppleves både påtrengende, og som et filmspråklig argument med dårlig dekning – all den tid det ikke gjøres klart at menneskene på fotografiene har direkte bånd til rollefigurene eller familien som skildres i filmen. Men for min del treffer Grorud her balansen uten å bli for førende i sin regi. Fotografiene gir en nærhet til både historien og rollefigurene, og selv om jeg ikke oppfatter Tårnet som en dokumentarfilm, så styrker dette grepet filmens kvaliteter som beskrivelse av virkeligheten.
Den litt lavmælte stilen gjør at Tårnet ikke dundrer løs på de aller største følelsene. Men den klarer absolutt å feste seg, og filmen gir perspektiv og innsikt inn i en sentral del av en av de dypeste konfliktene i dagens verdenssamfunn.
Tårnet har et tydelig utsiktspunkt til konflikten mellom de palestinske flyktningene og Israel, men dette er en film som er mer opptatt av å skildre opplevelser enn å peke ut skyld. Det er en dypt menneskelig film, som kan skape gjenkjennelighet og forståelse, uavhengig av religiøs bakgrunn eller politisk overbevisning.
Tårnet finnes i flere versjoner. Denne anmeldelsen er basert på den engelskspråklige originalversjonen. På kino settes det også opp en norsk versjon, som skal være bedre tilrettelagt for familier og skoleungdom.
