Er du allergisk mot alt som heter familiekonflikter, trykkende stemning og passiv-aggressive kommentarer? Da må du ikke finne på å se den danske dramakomedien Den tiden på året.
Elsker du derimot filmer der du omtrent må bite deg i hånda for å ikke skrike til figurene på lerretet, eller der du må gjemme fjeset i hendene fordi du ikke orker å se hvordan folka oppfører seg? Da kommer du til å storkose deg med dette marerittet av et middagsselskap.
Jula er tid for kos, hygge og tid med familien, men for mange er det også en tid for stress, skuffelser og anstrengt familiesamvær. Tiden når alt agget kommer til overflaten, og det er en slik historie filmskaper og skuespiller Paprika Steen forteller i Den tiden på året.
Dette er en godt spilt og realistisk skildring av en dysfunksjonell familie på julekvelden, men det er også 100 svært slitsomme minutter med film.
Anstrengt familieselskap
Katrine (Paprika Steen) og mannen hennes Mads (Jacob Lohmann), har som vanlig invitert hele familien til julefeiring sammen med dem og barna.
Faren og moren hennes som er skilt og hater hverandre, prestesøsteren og den kverulerende mannen hennes, deres ufordragelige unge, også foreldrene til Mads da, som ingen i Katrines familie gidder å prate med. Alle er samlet for julefeiring når det sorte fåret i familien plutselig også kommer på besøk.
Lillesøster Patricia har slitt med rus og har mistet kontakten med familien. Når hun dukker opp med ny mann og stedatter blir den allerede anstrengte stemningen virkelig satt i spenn.
Det tar ikke lang tid før familiemedlemmene begynner å gå hverandre, og meg, på nervene.
Godt skuespill
Dramatiker Jakob Weis har skrevet manuset for Den tiden på året og han har laget et slags dialogdrevet kammerspill der det ligger mye fortrengte følelser og vaker under overflaten.
Jeg liker hvordan vi stadig får små drypp av de underliggende problemene, men med så mange rollefigurer i sving er det imidlertid flere av dem vi aldri kommer ordentlig under huden på. Vi får stadig se glimt av hvem de egentlig er, men ingen av dem blir viet nok tid til at vi virkelig blir ordentlig kjent med dem.
Skuespillet er derimot gjennomgående godt. Paprika Steen er overbevisende i rollen som Katrine, som forsøker å skape den perfekte julekvelden, men som etter hvert sliter med å holde den smilende fasaden oppe.
Karen-Lise Mynster er helt fantastisk som den ekstremt selvopptatte moren Gunna, og Sofia Sten er gull i rollen som Katrines søster Barbara som har et ekstremt behov for anerkjennelse fra alle rundt seg.
Ikke morsom nok
Problemet er bare at de er så fryktelig irriterende alle sammen. Lars Brygmanns rollefigur Torben, Katrines svoger, er for eksempel det som må være tidenes største nevemagnet på film. Han er en usikker besserwisser som skal rette på alt og alle fordi han føler seg underdanig, og det blir intet annet enn ekstremt slitsom å se på.
Underveis kjenner jeg på en frustrasjon og irritasjon jeg ikke har kjent på siden jeg så The Breakup med Vince Vaughn og Jennifer Aniston. Det er synd for dette er jo et familiedrama som er godt skrudd sammen.
Men komedien og tragedien ikke er godt nok balansert. Det er for få pusterom for latter oppi all irritasjonen, og dermed blir filmen mer slitsom enn morsom for min del. Men én ting skal Paprika Steen og Jakob Weis ha – de har laget den mest dysfunksjonelle familien jeg har sett på film på en stund, og det er jo en prestasjon i seg selv.
