Da det japanske animasjonsselskapet Studio Ghibli bestemte seg for å slutte å satse på langfilmformatet for noen år siden, etter at overhodet Hayao Miyazaki annonserte (for endte gang) at han skulle pensjonere seg, brøt produsent Yoshiaki Nishimura ut for å starte sitt eget selskap. Med seg på laget fikk han regissør Hiromasa Yonebayashi og flere av Studio Ghiblis animatører. Målet var å starte opp et studio som kunne føre Ghibli-arven videre.
I fjor sommer lanserte Studio Ponoc sin første film, og nå er endelig Meari to majo no hana, eller Maya og hekseblomsten som den heter på norsk, endelig på kino i Norge.
Filmen er en åpenbar hyllest til Ghibli-tradisjonen i både form og innhold, og regissør Hiromasa Yonebayashi har laget et fargesprakende og underholdende eventyr.
Dette er animasjonskunst av ypperste klasse, men Studio Ponocs debut kan likevel ikke måle seg med Studio Ghiblis beste filmer.
Filmanmeldelse: «Marnie – min hemmelige venninne» – En kjærlig hyllest til de store følelsene
Magi og eventyr
Filmen er basert på barneboken The Little Broomstick skrevet av Mary Stewart, og introduserer oss for ti år gamle Maya som har flyttet til grandtanten sin og snart skal begynne på ny skole.
En dag hun kjeder seg fryktelig følger hun etter en merkelig katt inn i skogen like ved grandtantens hus. Der finner hun en magisk blomst og en gammel sopelime, og før hun vet ordet av det blir hun feid av gårde til en øy langt over skyene, til Endor Universitet for hekser og trollmenn.
Den mystiske blomsten har gitt Maya formidable krefter, som rektor Mummelbork og forskeren Doktor Dee lar seg imponere av. Men før Maya rekker å skrive seg inn i skoleboka, forstår hun at alt ikke er som det skal være på den magiske skolen.
Nå må hun finne selvsikkerheten i seg selv, slik at hun kan redde dagen.
Filmanmeldelse: «Arriettas hemmelige verden» – Et deilig tilbakelent eventyr.
Overfladisk oppvekstskildring
Maya og hekseblomsten fungerer fint som eventyr. Handlingen er effektivt fortalt av Hiromasa Yonebayashi, som har skrevet manuset sammen med Riko Sakaguchi (Fortellingen om prinsesse Kaguya).
Maya er en artig og søt figur som sjarmerer men fra første stund, og fortellingen underholder.
Likevel så sitter det ikke helt for Maya og hekseblomsten. Historien er også en oppvekstskildring som tar opp temaer som å godta seg selv som man er. Hiromasa Yonebayashi dykker imidlertid ikke nok ned i denne delen av fortellingen.
Oppvekstskildringer med indre konflikt og vekst er ikke noe nytt for Yonebayashi. Han sto for eksempel både for manus og regi på Studio Ghibli-filmen Marnie – min hemmelige venninne, som er en vakker film om en ung jentes konfliktfylte tanker og drømmer.
Men i dette eventyret blir Mayas indre reise kun et overfladisk element og jeg lar meg derfor ikke engasjere av den.
Filmanmeldelse: «Fortellingen om prinsesse Kaguya» – En animasjonsfilm som tar pusten fra deg.
Strålende animasjon
En tøff jente med en eller annen form for indre konflikt er et gjennomgangstema for Studio Ghibli sine filmer. At Studio Ponoc fortsetter i samme sporet fungerer som en hyllest til Yonebayashi mentor Hayao Miyazaki, men det gir også filmen en smak av etterligning.
Yonebayashi og en rekke av filmens animatører og designere har jobbet hos Studio Ghibli tidligere. Derfor er det forståelig at også det visuelle uttrykket og den tegnede streken er lik, men Maya og hekseblomsten blir så lik, og filmen låner så mange elementer fra tidligere Ghibli-filmer, at filmen nesten krysser grensen fra hyllest til stjeling.
Når det er sagt så er det tegnede animasjonsarbeidet strålende utført, og absolutt av ypperste klasse. Jeg er glad for at noen fortsetter den håndtegnede arven etter Studio Ghibli, og jeg gleder meg til å se Studio Ponoc utvikle sin egen strek i fremtiden.
”Maya og hekseblomsten” settes opp på kino både med norsk tale og på originalspråket.
