Man tror kanskje at historien om Sonja Henie handler om suksess på skøyteisen og på filmlerretet, og det gjør den til dels, men den handler også om personlige nederlag, feilslåtte satsninger og mellommenneskelige relasjoner under press.
Alt dette skal filmen Sonja romme, og regissør Anne Sewitsky har absolutt ikke forsøkt å lage et klassisk Hollywood-eventyr. Til tross for god kvalitet på det filmatiske, er det tidvis litt vanskelig å la seg engasjere av historien, fordi lignende konflikter og utfordringer er skildret mange ganger før, samtidig som få av figurene vekker spesielt mye sympati.
Særlig gjelder dette hovedpersonen. Ine Marie Wilmann spiller Sonja godt som en sta og selvopptatt diva som kaster seg ut i eventyr hun kanskje ikke har anlegg for å mestre. Filmen gir få svar på hva som drev henne og hva som lå bak de vidløftige ambisjonene, men tegner et nyansert og kontrastfylt bilde av mennesket bak den glamorøse fasaden.
Få sympatiske trekk
Det starter med et lite forvarsel om forfallet mot slutten av karrieren, før vi får se Sonjas første skøyteskritt i barndommen og OL-triumfen i Tyskland i 1936. Deretter konsentrerer filmen seg om Hollywood-karrieren som startet senere samme år, og det er her brorparten av handlingen foregår.
Det er litt av hvert som skal skildres, både Sonjas forhold til broren Leif (Eldar Skar), impresarioen Arthur Wirtz (Malcolm Adams), 20th Century Fox-sjefen Daryll F. Zanuck (Aidan McArdle), assistenten Connie (Valene Kane) og barndomsvennen Niels Onstad (Pål Sverre Hagen).
Slik disse relasjonene skildres, er det grunn til å undres over hvorfor så mange kretser rundt filmens Sonja, som viser få sympatiske eller forsonende trekk. Filmen viser tydelig hvordan hennes brautende og utagerende personlighet gikk mot det etablerte Hollywoods bilde av hvordan kvinnelige filmstjerner skulle te seg.
Imponerende sekvenser
Sonja sier om sine produksjoner i filmen at hvis det ikke koster en formue, vil det se billig ut. Filmen Sonja må ha kostet en hel del, for her er tidskoloritten upåklagelig når det gjelder kostymer, kulisser og bilpark.
Daniel Voldheims elegante foto gir glimt av både glamour og de mørke sidene av kjendislivet i Hollywood, selv om et fravær av amerikanske trekk avslører at filmen ikke er innspilt der. Man får også se flere flotte gjenskapninger av Henies ekstravagante isdans-show og noen av de spektakulære filmsettene hun spilte i.
Her får Ine Marie Wilmann virkelig vist i flere imponerende sekvenser at hun må ha trent hardt på skøyter (selv om en stand-in tar seg av de aller mest krevende kunstløp-scenene).
Et annet smart trekk, som noen kanskje vil diskutere, er at det brukes kontemporær musikk i visse scener. Det strider kanskje mot tidskoloritten, men jeg synes det gir filmen en velkommen energi som minsker tidsgapet mellom figurer og publikum.
Fremstår som et enigma
Sonja gir glimt av Hollywood-glamouren i det som kalles «the golden age» på 1930- og 40-tallet, men er også et drama med noen mørke og dystre skjebner, preget av personlige feilskjær.
Det må ha vært utfordrende for manusforfatterne Mette M. Bølstad og Andreas Markusson å skrive en sammenhengende historie der alle figurene og hendelsene passer inn.
Det hender at man føler at filmen veksler litt kjapt mellom historietrådene, og at noen av relasjonene burde skildres tydeligere, som vennskapet mellom Sonja og skipsrederen Niels Onstad som ligger der som et uavklart mysterium.
La det likevel være klart at Sonja er en god film der Anne Sewitsky og Ine Marie Wilmann nekter å gjøre det enkelt for publikum å sympatisere med hovedfiguren. Hun fremstår som et enigma, og det gjør Sonja desto mer interessant.
